Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Dette diktet står meg nært for tiden. Jeg trenger bare bytte ut ett ord, så blir det. Livet.

Av Cecilie Cottis Østreng #omhvorlangtdetertilullern

10818116_879403368746876_428330143_n

Advertisements

Husker du?

Husker du da vi satt der
litt henslengt på hver vår side
av rommet,
da dagen hadde kledd på seg det hvite lyset
som en silkemyk skjorte
over naken kropp,
og kinnene våre var røde,
og varme, og begge holdt vi pusten
i frykt for at demningen skulle briste,
at ordene skulle flomme over
og drukne oss begge i fortellingen om havet,
at hendene våre aldri skulle finne en havn,
men klamre seg til hverandre
og la forelskelsen drive oss
til sjøs,
uten land i siktet?

Husker du det?

H.

 

Jeg skulle bare på konsert denne kvelden.

Dagen hadde vært lang, sånn som dagene mine ofte er. Den startet i det varme bakeriet. Det er rart hvordan bakeriet føles lunere, og lukter enda litt mykere av alt det søte, nå som høsten er mektig og vinteren er nær. Jeg rakk å gjøre yoga, og jeg kjøpslo med tiden. Vi ble enige om sytten tomme minutter med gulrotkake og kaffe. Sånn lar sinnet seg pleie. Så åpnet dørene.

Det er alltid litt rart. Å gå på konserter alene. Jeg har god trening nå, men disse tankene kommer snikende. Jeg ser meg rundt i rommet, og det er bekreftende lite av sånne som meg. Jeg rister det av meg. Hvis ikke jeg bryr meg, så gjør vel heller ingen andre det? Jeg stiller meg opp midt på gulvet, der ingen andre står. På min måte. Jeg prøver å telle på fingrene. Alle disse konsertene, hvor mange er det? Fingrene strekker ikke til; heller ikke tærne, eller andre kroppsdeler som går an å telle. Jeg stoppet på førtien, uten at jeg vet om det kan stemme. Menneskene blir flere og de kommer tettere. Fiklende. Skrålende. Rødvin og meninger. Det er mye jeg må høre. Selv om jeg egentlig ikke gjør det. Gulvet fylles til randen. Det dulter i ryggen og det er krevende, for den som styrer det tålmodige. Jeg presses ut til den ene siden. Jeg innrømmer det. Jeg er ufattelig svak for spisse albuer. Jeg lar de vinne, gang på gang, men scenen står fremdeles trygt i øynene mine. Så kommer Anne Grete, og jeg slutter å puste.

I hvert fall for et lite øyeblikk. Så gir jeg deg smilet, og en usynlig tåre som også har lyst til å hilse.

Tre hundre og fem og seksti doser dagslys kan bare settes, én og én.

Du synger meg hele bloggen. Du synger meg alle dagene i året, livet, og alt som skal komme. Du ror meg over, fester kjærligheten til blikket, og spør meg om hvem som lærer fuglene å synge. Du gir meg ditt ønske, og kraften fra en sommerfugls vinge. Du svarer ditt sterkeste, når jeg spør deg om hvordan du har det …

Jeg kjenner ydmykheten renne som en stri elv fra toppen av hodet, ned, gjennom brystet, der den forgrener seg videre ut i armene, og hendene. Det strømmer ut i fingertuppene, og hele veien tilbake, ned, og forbi kaken i magen, før elva stuper ut i fossefallet, og lander et sted i føttene, og stilner, under fotsålene. Jeg er forundret over at jeg klarer å stå så stille i dette følelsesbruset, så lenge. Jeg møter deg i øynene. Du begynner å lese diktet …

Jeg forstår ikke hva som skjer, men leppene mine går synkront med dine. Alt er mektig. En hallusinasjon eller en forelskelse. Stemmen din er så rolig. Det er mange konserter siden jeg hørte deg sånn. Jeg tror jeg har blitt gammel. Eller svak. Myk, eller skjør. Eller kanskje jeg har blitt så sterk at jeg kan gi rom til alt mitt svakeste. Jeg kjenner at jeg igjen har lyst til å grine, og ved nest siste strofe forstår jeg det som skjer.

«Mea Maxima Culpa». Jens Bjørneboe. Jeg kjente Han lenge før jeg kjente Deg. Jeg møtte deg i dette diktet. Diktet som ledet meg til Fullmåne. Diktet som gjør at jeg står akkurat her, akkurat nå. Begynnelsen på eventyret. Det legger seg en iskald bris over ryggen, nakken og armene mine.

Jeg har lyst til å skrike takknemligheten ut. Skrike så høyt at lydbølgene for all tid setter sine spor i ditt dypeste. Men jeg gjør det ikke. Selvfølgelig gjør jeg ikke det. Jeg er ikke sånn. Jeg smiler tilbake, og så er tiden vår omme. 

H.

14393387_10157692775870192_138048612_o

Mea Maxima Culpa

av Jens Bjørneboe

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
«Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?»
Hvem er et menneske som ikke vet
At han bør frykte all rettferdighet?

Det er min sum av alt hva jeg har sett:
Jeg håper Gud lar nåde gå for rett!
Jeg håper Gud i himmelen vil si:
Rettferdigheten, barn, den glemmer vi.

Spør meg om “skyld”! Det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord!
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva en har syndet, har vi alle gjort!’

Vi har sett uskyld, og vi skjendet den.
Vår egen store skyld er alt vi har igjen.
Vi har sett skjendsler, og vi lot dem skje.
Ti det var skjendsler alt vi kunne se!

Vi har lidt urett. Vi begikk den selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen av blod.

I våre hjerter der er loven lagt.
Og hver en tøddel av den står ved makt.
Alt står som onde bilder fra en rus:
Av jorden har vi gjort et slaktehus!

Akk, vi må bøye oss i skam og si:
Rettferdigheten, Gud, den frykter vi!
Hvem er et menneske som ikke vet:
Vi trenger nåde og barmhjertighet!

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
Hvem er et menneske, og ikke skyldbevisst?

14438751_10154355958365428_672755169_o

 

I dag så jeg Høsten danse
seg inn
under huden.
Hun tok ikke av seg skoene engang.
Bare valset rett inn
på høye støvletter og satte seg
tungt
i hjertet. Bølgene
i det mørke håret. De rødeste leppene.
De sterke hendene
som hvilte på låret.
Jeg følte forelskelsen komme
uten å forstå
alvoret. Alt liv hun skal drepe.
Så mange flammer
hun skal tenne.
Så vakker Hun er.

H. 

Foto: Stine Østhagen @StudioStine

#yoga #poesi #hanneøsthagen

 

Der hånden rører.
Der tanker forlater. Rommet.
Du reiser deg sakte. Fra.
Det kalde gulvet.

Varsomt
setter du en fot foran den andre.
Rytmen blir nye skritt;
en ny vei.
Du ser døren.
Åpner; lukker
den bak deg. Utenfor.
Er verden.

Under solen
finnes det triste,
men du kjenner hvordan kroppen vil leke.
Så du leker lekent med.
Du hilser naboen. De levende.
Steinen,
og de døende;
bladene på trærne.

En liten jente blåser deg opp
bobler av såpe;
over den regnmyke jorden.
Med lette skritt stiger du.
Litt nølende,
litt prøvende, men kjenner at boblen holder
din vekt.
Du tar deg opp den skjøre stigen,
trår deg ustødig i en luftlomme, men vakler videre
over skyene,
mens du ser hele verden vinker
deg lykke
på reisen. Langt der nede.
Du følger henne videre.

Den lille piken med såpeboblene,
som går her før deg.
Her hun leder deg kjent inn
i det rosa slottet. Her hun har funnet ro.
Du tenker:
– Dette stedet er som skapt for henne.

Foran deg står Kjempen. Hun som maler himmelen.
Stor som Gud;
du kjenner lyset gløde. I den sorte jorda
der du så fast satte dine knær;
bedende.
Der såret nå åpner seg opp.
Der den Store fyller deg lys i det Hun henter
i ditt dypeste indre.
Uforstående, undrende, beskuer du det som er i ferd med å skje.

Mens tankene leker med.

Du lar deg fylle.
Du gir i det du tar;
du kjenner hele livet sveve
på den regntunge skyen; der du sitter
i tårene,
og ser at du omringer deg av mer hvitt en det mektige sorte.
Her du innser at livet leker deg leken
du er klar for å leke.

Kjempen rommer.
Du tar. Du gir. Du svever.
Framlengs tilbake.
Gjennom minnene. Gjennom slottet av bomull og tåke.
Gjennom livet som var altfor stort til å leve,
og sorgen som aldri var ment for å gi
mening
til dette uforståelige riket.

Her du kneler i det sorte, mens du ser deg det hvite.
At du aldri var svakere enn din svakeste styrke.
Inni deg
gløder fremdeles
det ukjente
Lyset
du skjulte;
i skyggen av mørket.
Når du, som ny, nå tar det tilbake.

Forbi kjempen. Forbi det rosa slottet.
Bak den ene skyen foran den andre.
Gjennom luftlommen av stillestående tid,
og ned, en boble etter den andre.
Du lar dem sprekke.

Du hilser naboen.
Du hilser de levende.
Bladene på trærne.
Steinen av stein,
som den var i ditt hjerte.
Før du rygger deg inn.
Gjennom døren;
du lukker;
du åpner.
Du kneler,
og tenker på den mektige Kjempen.
På den trøstende sterke hånden
til Hun som vugger deg livet.
Her det starter på nytt;
her hånden rører.

 

Det spiller egentlig ingen rolle hvor dårlig sommeren har vært … Når høsten stryker seg over huden, er jeg fortapt.

I dag strøk høsten seg kjærlig over huden.

Jeg føler meg fortapt. Ute lukter det skolestart. Det lukter reisen til Klosteret, de altfor dyre hodetelefonene og forventningen, om det som skulle komme. Det lukter sløret jeg hadde foran øynene, da jeg kom tilbake. Det lukter ny ryggsekk, bokbind med Donald og Mikke, og pennalhus med de nye fargestiftene som snart skal knekke. Det lukter gråblyanter med runde tupper, ruteblokk, og ordene til Joni Mitchell når hun synger «I really don’t know love, at all». Det lukter åker, som snart skal slås, langs gangveien. Frem og tilbake. Frem og tilbake. Frem og tilbake. Sånn går livet.
Det lukter forandring

I år skal ikke jeg på skolen. Jeg ombestemte meg. I siste liten. Jeg kom inn på Universitetet, som jeg har planlagt det gjennom de siste tre årene. Det var helt magisk å motta eposten om Filosofi ved Universitetet i Bergen. Jeg fikk karakterer i haugevis. Jeg kan gjøre akkurat det jeg vil. Derfor, er det å gjøre akkurat det jeg vil ikke lenger så attraktivt. Jeg har oppnådd det jeg skulle. Det er sånn jeg fungerer. Det er mye å lære av det. Jeg tror det har noe med reisen å gjøre, ikke målet … Så, jeg er ikke overrasket over at jeg velger å jobbe i året som skal komme.

Sommeren 2016 har vært enda mindre enn det sommeren 2015 var. Jeg tror jeg tenkte at det ikke kunne bli mulig …

Men, alt er mulig. Heldigvis hadde jeg ingen forventninger. Det er lurest sånn, for da slipper jeg også unna skuffelsene. Jeg har hatt det fint. Jeg har jobbet, vært litt frem og tilbake til Østlandet. Først dåp, så fem små feriedager, fine folk, og festen. I en hage. Og en natt. Over viddene. Jeg har gjort yoga. Og spisset blikket.

Nå skal jeg sette fysikken på prøve. Det er fire år siden jeg jobbet som baker på fulltid. Jeg tenker mye på det. Det er litt skummelt. Hva kan jeg klare? Jeg vet ikke hvor jeg skal, men jeg finner nok ut av det. Jeg skal i hvert fall bake. Og tromme. Og gjøre yoga. Og fortsette å skrive.

IMG_20160717_205228

%d bloggers like this: