Den snøen, den snøen …
Uansett hvilket navn kapittelet i kalenderen har, så kommer snøen like overraskende hvert år. Den første snøen kommer med den følelsen av at det faktisk er den første snøen. På en måte kan jo det være sant, men jeg har blitt 32 år nå. Jeg har sett snø før. Skulle jeg tro.
Med snøen kommer roen. Det langsomme. Det stille. Stillhet har en egen lyd. Sånn som fjellvannet om sommeren har sin lyd. Liksom litt stille uten den komplette stillheten.
Noen ganger tenker jeg på hvordan en ny bokstav i alfabetet ville sett ut hvis jeg fikk lov til å lage den. Hvordan den ville bli satt i system, og hvordan jeg med akkurat denne nye bokstaven kan lage uendelig mange nye ord? Eller kanskje en ny tone? Tenk så fint det hadde vært med en ny tone som aldri har blitt spilt før. En som ikke passer inn i noen skala, men en som klinger i øret. Sånn som en G klinger i øret. En tone som er bare min. Akkurat den perfekte tonen jeg trenger, sammen med de nye ordene jeg kan lage med den nye bokstaven, sånn at jeg kan beskrive de tingene som egentlig ikke har noen beskrivelse. Litt som å fylle ut hullene mellom linjene i en bok uten å drepe gleden ved å pusle puslespill. Men skape en følelse av å føle. Litt mer.
Det er lettere å gå til byen når det snør. Gatene er litt mer ensomme, og på Kaffemisjonen står et par stoler unormalt alene. Inne er det litt varmere, selv om det ikke er så mye kaldere ute. Mørket virker litt mer lydig. Paraplyen føles litt tyngre. Akkurat som støvlene. Men det er noe fint med dette hvite stille. Som om stillheten daler ned fra der den lages.
I går var jeg veldig satt ut av noe jeg ikke vet hva er. Syk. I dag føler jeg meg bedre, men tankefull. Forvirret. Veldig forvirret. Snøen kom ikke en dag for sent. Jeg tenker på den bokstaven. For sånn klinger stillheten.
Legg igjen en kommentar