Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Alfabet’ Category

Dette diktet står meg nært for tiden. Jeg trenger bare bytte ut ett ord, så blir det. Livet.

Av Cecilie Cottis Østreng #omhvorlangtdetertilullern

10818116_879403368746876_428330143_n

Read Full Post »

Husker du?

Husker du da vi satt der
litt henslengt på hver vår side
av rommet,
da dagen hadde kledd på seg det hvite lyset
som en silkemyk skjorte
over naken kropp,
og kinnene våre var røde,
og varme, og begge holdt vi pusten
i frykt for at demningen skulle briste,
at ordene skulle flomme over
og drukne oss begge i fortellingen om havet,
at hendene våre aldri skulle finne en havn,
men klamre seg til hverandre
og la forelskelsen drive oss
til sjøs,
uten land i siktet?

Husker du det?

H.

 

Read Full Post »

Jeg skulle bare på konsert denne kvelden.

Dagen hadde vært lang, sånn som dagene mine ofte er. Den startet i det varme bakeriet. Det er rart hvordan bakeriet føles lunere, og lukter enda litt mykere av alt det søte, nå som høsten er mektig og vinteren er nær. Jeg rakk å gjøre yoga, og jeg kjøpslo med tiden. Vi ble enige om sytten tomme minutter med gulrotkake og kaffe. Sånn lar sinnet seg pleie. Så åpnet dørene.

Det er alltid litt rart. Å gå på konserter alene. Jeg har god trening nå, men disse tankene kommer snikende. Jeg ser meg rundt i rommet, og det er bekreftende lite av sånne som meg. Jeg rister det av meg. Hvis ikke jeg bryr meg, så gjør vel heller ingen andre det? Jeg stiller meg opp midt på gulvet, der ingen andre står. På min måte. Jeg prøver å telle på fingrene. Alle disse konsertene, hvor mange er det? Fingrene strekker ikke til; heller ikke tærne, eller andre kroppsdeler som går an å telle. Jeg stoppet på førtien, uten at jeg vet om det kan stemme. Menneskene blir flere og de kommer tettere. Fiklende. Skrålende. Rødvin og meninger. Det er mye jeg må høre. Selv om jeg egentlig ikke gjør det. Gulvet fylles til randen. Det dulter i ryggen og det er krevende, for den som styrer det tålmodige. Jeg presses ut til den ene siden. Jeg innrømmer det. Jeg er ufattelig svak for spisse albuer. Jeg lar de vinne, gang på gang, men scenen står fremdeles trygt i øynene mine. Så kommer Anne Grete, og jeg slutter å puste.

I hvert fall for et lite øyeblikk. Så gir jeg deg smilet, og en usynlig tåre som også har lyst til å hilse.

Tre hundre og fem og seksti doser dagslys kan bare settes, én og én.

Du synger meg hele bloggen. Du synger meg alle dagene i året, livet, og alt som skal komme. Du ror meg over, fester kjærligheten til blikket, og spør meg om hvem som lærer fuglene å synge. Du gir meg ditt ønske, og kraften fra en sommerfugls vinge. Du svarer ditt sterkeste, når jeg spør deg om hvordan du har det …

Jeg kjenner ydmykheten renne som en stri elv fra toppen av hodet, ned, gjennom brystet, der den forgrener seg videre ut i armene, og hendene. Det strømmer ut i fingertuppene, og hele veien tilbake, ned, og forbi kaken i magen, før elva stuper ut i fossefallet, og lander et sted i føttene, og stilner, under fotsålene. Jeg er forundret over at jeg klarer å stå så stille i dette følelsesbruset, så lenge. Jeg møter deg i øynene. Du begynner å lese diktet …

Jeg forstår ikke hva som skjer, men leppene mine går synkront med dine. Alt er mektig. En hallusinasjon eller en forelskelse. Stemmen din er så rolig. Det er mange konserter siden jeg hørte deg sånn. Jeg tror jeg har blitt gammel. Eller svak. Myk, eller skjør. Eller kanskje jeg har blitt så sterk at jeg kan gi rom til alt mitt svakeste. Jeg kjenner at jeg igjen har lyst til å grine, og ved nest siste strofe forstår jeg det som skjer.

«Mea Maxima Culpa». Jens Bjørneboe. Jeg kjente Han lenge før jeg kjente Deg. Jeg møtte deg i dette diktet. Diktet som ledet meg til Fullmåne. Diktet som gjør at jeg står akkurat her, akkurat nå. Begynnelsen på eventyret. Det legger seg en iskald bris over ryggen, nakken og armene mine.

Jeg har lyst til å skrike takknemligheten ut. Skrike så høyt at lydbølgene for all tid setter sine spor i ditt dypeste. Men jeg gjør det ikke. Selvfølgelig gjør jeg ikke det. Jeg er ikke sånn. Jeg smiler tilbake, og så er tiden vår omme. 

H.

14393387_10157692775870192_138048612_o

Mea Maxima Culpa

av Jens Bjørneboe

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
«Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?»
Hvem er et menneske som ikke vet
At han bør frykte all rettferdighet?

Det er min sum av alt hva jeg har sett:
Jeg håper Gud lar nåde gå for rett!
Jeg håper Gud i himmelen vil si:
Rettferdigheten, barn, den glemmer vi.

Spør meg om “skyld”! Det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord!
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva en har syndet, har vi alle gjort!’

Vi har sett uskyld, og vi skjendet den.
Vår egen store skyld er alt vi har igjen.
Vi har sett skjendsler, og vi lot dem skje.
Ti det var skjendsler alt vi kunne se!

Vi har lidt urett. Vi begikk den selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen av blod.

I våre hjerter der er loven lagt.
Og hver en tøddel av den står ved makt.
Alt står som onde bilder fra en rus:
Av jorden har vi gjort et slaktehus!

Akk, vi må bøye oss i skam og si:
Rettferdigheten, Gud, den frykter vi!
Hvem er et menneske som ikke vet:
Vi trenger nåde og barmhjertighet!

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
Hvem er et menneske, og ikke skyldbevisst?

Read Full Post »

Der hånden rører.
Der tanker forlater. Rommet.
Du reiser deg sakte. Fra.
Det kalde gulvet.

Varsomt
setter du en fot foran den andre.
Rytmen blir nye skritt;
en ny vei.
Du ser døren.
Åpner; lukker
den bak deg. Utenfor.
Er verden.

Under solen
finnes det triste,
men du kjenner hvordan kroppen vil leke.
Så du leker lekent med.
Du hilser naboen. De levende.
Steinen,
og de døende;
bladene på trærne.

En liten jente blåser deg opp
bobler av såpe;
over den regnmyke jorden.
Med lette skritt stiger du.
Litt nølende,
litt prøvende, men kjenner at boblen holder
din vekt.
Du tar deg opp den skjøre stigen,
trår deg ustødig i en luftlomme, men vakler videre
over skyene,
mens du ser hele verden vinker
deg lykke
på reisen. Langt der nede.
Du følger henne videre.

Den lille piken med såpeboblene,
som går her før deg.
Her hun leder deg kjent inn
i det rosa slottet. Her hun har funnet ro.
Du tenker:
– Dette stedet er som skapt for henne.

Foran deg står Kjempen. Hun som maler himmelen.
Stor som Gud;
du kjenner lyset gløde. I den sorte jorda
der du så fast satte dine knær;
bedende.
Der såret nå åpner seg opp.
Der den Store fyller deg lys i det Hun henter
i ditt dypeste indre.
Uforstående, undrende, beskuer du det som er i ferd med å skje.

Mens tankene leker med.

Du lar deg fylle.
Du gir i det du tar;
du kjenner hele livet sveve
på den regntunge skyen; der du sitter
i tårene,
og ser at du omringer deg av mer hvitt en det mektige sorte.
Her du innser at livet leker deg leken
du er klar for å leke.

Kjempen rommer.
Du tar. Du gir. Du svever.
Framlengs tilbake.
Gjennom minnene. Gjennom slottet av bomull og tåke.
Gjennom livet som var altfor stort til å leve,
og sorgen som aldri var ment for å gi
mening
til dette uforståelige riket.

Her du kneler i det sorte, mens du ser deg det hvite.
At du aldri var svakere enn din svakeste styrke.
Inni deg
gløder fremdeles
det ukjente
Lyset
du skjulte;
i skyggen av mørket.
Når du, som ny, nå tar det tilbake.

Forbi kjempen. Forbi det rosa slottet.
Bak den ene skyen foran den andre.
Gjennom luftlommen av stillestående tid,
og ned, en boble etter den andre.
Du lar dem sprekke.

Du hilser naboen.
Du hilser de levende.
Bladene på trærne.
Steinen av stein,
som den var i ditt hjerte.
Før du rygger deg inn.
Gjennom døren;
du lukker;
du åpner.
Du kneler,
og tenker på den mektige Kjempen.
På den trøstende sterke hånden
til Hun som vugger deg livet.
Her det starter på nytt;
her hånden rører.

 

Read Full Post »

Det spiller egentlig ingen rolle hvor dårlig sommeren har vært … Når høsten stryker seg over huden, er jeg fortapt.

I dag strøk høsten seg kjærlig over huden.

Jeg føler meg fortapt. Ute lukter det skolestart. Det lukter reisen til Klosteret, de altfor dyre hodetelefonene og forventningen, om det som skulle komme. Det lukter sløret jeg hadde foran øynene, da jeg kom tilbake. Det lukter ny ryggsekk, bokbind med Donald og Mikke, og pennalhus med de nye fargestiftene som snart skal knekke. Det lukter gråblyanter med runde tupper, ruteblokk, og ordene til Joni Mitchell når hun synger «I really don’t know love, at all». Det lukter åker, som snart skal slås, langs gangveien. Frem og tilbake. Frem og tilbake. Frem og tilbake. Sånn går livet.
Det lukter forandring

I år skal ikke jeg på skolen. Jeg ombestemte meg. I siste liten. Jeg kom inn på Universitetet, som jeg har planlagt det gjennom de siste tre årene. Det var helt magisk å motta eposten om Filosofi ved Universitetet i Bergen. Jeg fikk karakterer i haugevis. Jeg kan gjøre akkurat det jeg vil. Derfor, er det å gjøre akkurat det jeg vil ikke lenger så attraktivt. Jeg har oppnådd det jeg skulle. Det er sånn jeg fungerer. Det er mye å lære av det. Jeg tror det har noe med reisen å gjøre, ikke målet … Så, jeg er ikke overrasket over at jeg velger å jobbe i året som skal komme.

Sommeren 2016 har vært enda mindre enn det sommeren 2015 var. Jeg tror jeg tenkte at det ikke kunne bli mulig …

Men, alt er mulig. Heldigvis hadde jeg ingen forventninger. Det er lurest sånn, for da slipper jeg også unna skuffelsene. Jeg har hatt det fint. Jeg har jobbet, vært litt frem og tilbake til Østlandet. Først dåp, så fem små feriedager, fine folk, og festen. I en hage. Og en natt. Over viddene. Jeg har gjort yoga. Og spisset blikket.

Nå skal jeg sette fysikken på prøve. Det er fire år siden jeg jobbet som baker på fulltid. Jeg tenker mye på det. Det er litt skummelt. Hva kan jeg klare? Jeg vet ikke hvor jeg skal, men jeg finner nok ut av det. Jeg skal i hvert fall bake. Og tromme. Og gjøre yoga. Og fortsette å skrive.

Read Full Post »

IMG_20160717_205228

Read Full Post »

 

Kjæreste,

Jeg har noe jeg vil fortelle. Jeg skulle ønske jeg kunne kalle fortellingen for livet, men så lenge skal ikke denne historien vare.

 

«En sirkel kommer alltid komplett» skriver jeg først.

En sirkel kommer alltid komplett.

Det er mandag. Bergen er så tung av regn at hun knapt klarer å holde øynene åpne. Merkelig nok føler jeg ikke det samme. Jeg føler meg mer våken enn på lenge. Dette året har, hittil, kranglet minst like mye som det forrige gjorde. Jeg lar det bare krangle. Det kan krangle med seg selv, eller finne noen andre å krangle med. Jeg er ikke så interessert i å leke. Ikke denne leken i hvert fall. Jeg sitter på Kaffekompaniet og drikker min kaffe. Jeg åpner et nytt dokument på skjermen framfor meg. Jeg har lagt den ene foten litt nonchalant over den andre. «Jeg tar imot det som måtte komme» skriver jeg videre.

Jeg tar imot det som måtte komme.

For det har kommet mye. Jeg er en sånn som blir gått ifra. Noen ganger lurer jeg på om det er jeg som faktisk skaper dette, men jeg gidder ikke bry tankene for mye med å gruble. Nok engang er en lang tid med en kjæreste forbi. Det er en stund siden det skjedde. Nå føles det greit å slippe faktumet fra brystet. Jeg har vært så stille disse siste månedene. Så stille. Så stille. Så stille.

Det er torsdag. Rosendal er så fylt av sønnavind at hun nesten ikke klarer å stå med hevet hode. Merkelig nok føler jeg ikke det samme. Jeg står mer oppreist enn på lenge. Det er snart tid for konserten med Anne Grete, og jeg kjenner at jeg har ventet på denne konserten før. Jeg kjenner en velkjent glede. Denne varmen jeg kjenner når hun kommer inn i rommet. Jeg kjenner meg ydmyk, og så takknemlig, for at jeg har valgt å følge akkurat dette fineste menneske, fra sted til sted, gjennom så lenge. Så kan jeg ikke tro noe annet enn at det må være litt rart for henne også. Å se denne merkelige jenta, med det lengste håret, oftest alene, konsert etter konsert, og nå har jenta blitt voksen. Fjorten år gjør en forskjell. Ikke bare med alderen, men med så mye. I kveld har jeg satt opp håret.

Denne gangen er vi begge tapre.

Jeg tror Anne Grete ikke er helt i form. Hun virket ikke i form sist gang jeg så henne heller. Jeg vet ikke. Mesterlig skjuler hun det, men mine førti Anne Grete Preus-konserter har et trent øye, og en magefølelse. Jeg smiler tilbake, og så er tiden vår omme. Så jeg går til benken min i hagen. Den som trofast står og venter på at konserten skal bli ferdig. Sånn at vi igjen skal sitte. Jeg kjenner litt på håpet, undrer meg over hvem som lærer fuglene å synge, og sier hei til et to år gammelt minne. Jeg føler meg uvel. Sånn som jeg ofte gjør når jeg, som ikke pleier å føle så mye, plutselig begynner å føle innmari mye.

Jeg vet egentlig ikke hva hun sa som traff meg så voldsomt. Kanskje var det den store tilstedeværelsen. Det går opp for meg: at ingenting skal vare. I hvert fall ikke som jeg kjenner det. Ikke engang det som har gitt meg mitt sterkeste. Ikke frokosten i morgen. Ikke turen inn til vannet. Ikke Rosendal med Anne Grete … Jeg kjenner plutselig hvordan jeg har lyst til å slippe tårene fra hjertet.

Jeg er en sånn som ikke gråter så ofte. Følelser er noe som ikke syns. Noe stille. Det som finnes innerst; bak alle maskene mine. Jeg kjenner at jeg blir blank i øynene, men jeg lar ikke det våte få trille nedover kinnet. Jeg pakker jakken godt rundt meg. Tar på meg vottene. Trekker hetten over hodet og ned til der kragen begynner på den andre siden. Det er så vidt rom til å myse. Jeg blir sittende. Lenge. Jeg ser hvordan himmelen krummer ryggen og trekker skyene over skuldrene. Som om evigheten får englevinger. Så blir himmelen borte. Jeg burde ha hørt bedre etter, da sønnavinden kom iskald innover slettene. Det var nok noe den ville fortelle. Noe viktigere enn det som har med isbreen å gjøre.

Jeg tar Natta med meg inn under den varme dynen. Vi blir liggende og holde rundt hverandre. Lenge. Så smelter vi, sammen.

Morgenen kiler øyelokkene. Jeg gløtter et øye og ser at Natta er borte. Så travelt Hun hadde det … Det er gryende tidlig.

Det er fredag. Plankeveggen er så rastløs av støyen fra menneskene, at han knapt klarer å legge puta over hodet. Merkelig nok føler jeg ikke det samme. Jeg føler meg mer fredfull enn på lenge. Det er sånn på dette stedet. Denne låven sover aldri lenge. Frokost. Videre. Noen er så tidlig ute at jeg ikke kan forstå hvorfor de ikke bare reiste i går. Mennesker går. Mennesker kommer. Jeg betrakter det. Som livet. Utsjekk klokken elleve, innsjekk klokken fire, og her sitter jeg. I den magiske stillheten i timene midt i mellom. Plankene har sluttet å trampe. Alt jeg hører er elva, fuglene, og det som vasker gulvet.

Ingenting forlater livet før du har lært det du skal lære av det.

Det er nok mye sannhet i det, tenker jeg, mens jeg går innover grusveien til Myrdalsvatnet. Jeg har gått her så mange ganger før. Jeg skriver ferdig hvordan lørdagen skal være. I tankene. I morgen må jeg reise hjem. Jeg tenker ofte på om det er vi som former skjebnen, eller om det er skjebnen som sender oss dit vi skal være … Jeg snakker med snekkeren som bygger båthuset. Så blir han et av disse menneskene jeg stadig vekk møter, men som jeg aldri skal kjenne. De som gir meg historiene sine. De som lager historiene mine. De som synger meg sangene. Vi prater lenge. Jeg tar han med videre. «Jeg snakker med snekkeren som bygger båthuset» skriver jeg i endringene. Grusveien ser alltid så annerledes ut når jeg går den motsatte veien, men den er like lang. På gården sitter Kvelden og venter på meg. «I morgen reiser jeg hjem».

I morgen reiser jeg hjem. Der finnes så himla mye jeg må gjøre. Jeg kjenner at jeg ikke har lyst til det. Så jeg skriver ingen liste. I stedet bruker jeg timevis på å sovne fordi jeg prøver å memorere alt jeg ikke må glemme. Jeg våkner. Jeg husker at jeg har lyst til å drikke kaffe. I stillhet. Alene. Så jeg skriver det ned på en krøllete serviett jeg finner i bukselommen. Det handler om å ta vare på det viktigste tenker jeg, mens jeg putter den tilbake.

Det er lørdag. Frokosten er så fylt av folk at han nesten ikke finner plass til flere. Merkelig nok føler jeg ikke det samme. Jeg føler at jeg har mer tomme stoler rundt meg enn på lenge. Malmangernuten ruver utenfor vinduene med de dype karmene, og jeg kjenner litt på savnet. Om å være der oppe. Kroppen virker. Det er fyr i grua. Jeg vet at jeg skal komme tilbake. Jeg betrakter hvordan solstrålene bryter seg gjennom glasset. Det er noe fint med det.

Plutselig er livet sånn jeg trodde jeg ønsket det, men jeg har nok aldri tenkt over hvor skummelt det kan være. Akkurat nå er Alene-ordet fryktelig skremmende, men det går bedre. Det er rart. Hvordan livet absolutt må balansere det sterke med det svake, og hvordan forandring er det eneste som blir værende. Litt sånn som det er med alle dagene. Så skriver jeg hvordan i morgen skal være.

Det er søndag. Tiden. Jeg roper den hjem, men den vil ikke svare. Alltid dette sjokket å komme til byen igjen. I går var ille, i dag går det bedre, selv om mye fremdeles er motstridende. Lufta er klam og støvete. Over alt finnes mennesker og bevegelse. Jeg sitter på Kaffekompaniet. Kaffen er lik, men ikke den samme. Jeg drikker.

Jeg visste hvordan jeg jeg skulle forme denne bloggen lenge før jeg visste hvordan reisen skulle være. På en måte vet jeg nok hva som skal komme. Alt dette jeg føler når jeg er på dette stedet. I år trenger jeg det. Mer enn jeg har trengt noe på lenge. Jeg trenger å føle noe.

Det lagrede dokumentet sier «Velkommen tilbake! Fortsett der du avsluttet: seks dager siden» Jeg hører den rytmiske lyden av tastene mens jeg skriver inn de siste ordene:

En sirkel kommer alltid komplett.

 

Kjæreste,

Jeg har noe jeg vil fortelle.
Jeg skulle ønske jeg kunne kalle fortellingen for Livet,
men så lenge skal ikke denne historien vare.

I natt drømte jeg om deg.
Du grep hånden min
på måten ord ikke kan beskrive.
Jeg skulle ønske jeg kunne kalle Drømmen for Livet,
men så lenge kan ikke drømmer vare.

Kjæreste,
jeg våknet tidlig i dag.

Det har vært en sånn dag
der vi har gått sammen,
bak mine lukkede øyne. Du grep hånden min
på måten ord ikke kan beskrive.
Jeg skulle ønske jeg kunne kalle Tankene for Livet,
men så vakre kan ingen forvente at alle dagene skal være.

Kjæreste,
da kvelden kom fikk jeg ikke sove.
Gjennom den mørke natten så jeg inn i dine blå øyne.
Du møtte meg med et blikk
som ord ikke kan beskrive.
Så lukket du øynene
da jeg åpnet mine … 

Selv ikke Mørket kan vare.

I den nye Dagen var du en stråle
gjennom det sommeråpne vinduet.
Du la lyset over min skygge
på måten ord ikke kan beskrive.
Jeg kjente din varme.
Så ble du borte.

Kjæreste,

Neste gang du går
fra meg,
kan jeg få være med?   

 

 

 

Read Full Post »

Older Posts »

%d bloggers like this: