Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘frihet og søte kaker’ Category

Jeg skulle bare på konsert denne kvelden.

Dagen hadde vært lang, sånn som dagene mine ofte er. Den startet i det varme bakeriet. Det er rart hvordan bakeriet føles lunere, og lukter enda litt mykere av alt det søte, nå som høsten er mektig og vinteren er nær. Jeg rakk å gjøre yoga, og jeg kjøpslo med tiden. Vi ble enige om sytten tomme minutter med gulrotkake og kaffe. Sånn lar sinnet seg pleie. Så åpnet dørene.

Det er alltid litt rart. Å gå på konserter alene. Jeg har god trening nå, men disse tankene kommer snikende. Jeg ser meg rundt i rommet, og det er bekreftende lite av sånne som meg. Jeg rister det av meg. Hvis ikke jeg bryr meg, så gjør vel heller ingen andre det? Jeg stiller meg opp midt på gulvet, der ingen andre står. På min måte. Jeg prøver å telle på fingrene. Alle disse konsertene, hvor mange er det? Fingrene strekker ikke til; heller ikke tærne, eller andre kroppsdeler som går an å telle. Jeg stoppet på førtien, uten at jeg vet om det kan stemme. Menneskene blir flere og de kommer tettere. Fiklende. Skrålende. Rødvin og meninger. Det er mye jeg må høre. Selv om jeg egentlig ikke gjør det. Gulvet fylles til randen. Det dulter i ryggen og det er krevende, for den som styrer det tålmodige. Jeg presses ut til den ene siden. Jeg innrømmer det. Jeg er ufattelig svak for spisse albuer. Jeg lar de vinne, gang på gang, men scenen står fremdeles trygt i øynene mine. Så kommer Anne Grete, og jeg slutter å puste.

I hvert fall for et lite øyeblikk. Så gir jeg deg smilet, og en usynlig tåre som også har lyst til å hilse.

Tre hundre og fem og seksti doser dagslys kan bare settes, én og én.

Du synger meg hele bloggen. Du synger meg alle dagene i året, livet, og alt som skal komme. Du ror meg over, fester kjærligheten til blikket, og spør meg om hvem som lærer fuglene å synge. Du gir meg ditt ønske, og kraften fra en sommerfugls vinge. Du svarer ditt sterkeste, når jeg spør deg om hvordan du har det …

Jeg kjenner ydmykheten renne som en stri elv fra toppen av hodet, ned, gjennom brystet, der den forgrener seg videre ut i armene, og hendene. Det strømmer ut i fingertuppene, og hele veien tilbake, ned, og forbi kaken i magen, før elva stuper ut i fossefallet, og lander et sted i føttene, og stilner, under fotsålene. Jeg er forundret over at jeg klarer å stå så stille i dette følelsesbruset, så lenge. Jeg møter deg i øynene. Du begynner å lese diktet …

Jeg forstår ikke hva som skjer, men leppene mine går synkront med dine. Alt er mektig. En hallusinasjon eller en forelskelse. Stemmen din er så rolig. Det er mange konserter siden jeg hørte deg sånn. Jeg tror jeg har blitt gammel. Eller svak. Myk, eller skjør. Eller kanskje jeg har blitt så sterk at jeg kan gi rom til alt mitt svakeste. Jeg kjenner at jeg igjen har lyst til å grine, og ved nest siste strofe forstår jeg det som skjer.

«Mea Maxima Culpa». Jens Bjørneboe. Jeg kjente Han lenge før jeg kjente Deg. Jeg møtte deg i dette diktet. Diktet som ledet meg til Fullmåne. Diktet som gjør at jeg står akkurat her, akkurat nå. Begynnelsen på eventyret. Det legger seg en iskald bris over ryggen, nakken og armene mine.

Jeg har lyst til å skrike takknemligheten ut. Skrike så høyt at lydbølgene for all tid setter sine spor i ditt dypeste. Men jeg gjør det ikke. Selvfølgelig gjør jeg ikke det. Jeg er ikke sånn. Jeg smiler tilbake, og så er tiden vår omme. 

H.

14393387_10157692775870192_138048612_o

Mea Maxima Culpa

av Jens Bjørneboe

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
«Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?»
Hvem er et menneske som ikke vet
At han bør frykte all rettferdighet?

Det er min sum av alt hva jeg har sett:
Jeg håper Gud lar nåde gå for rett!
Jeg håper Gud i himmelen vil si:
Rettferdigheten, barn, den glemmer vi.

Spør meg om “skyld”! Det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord!
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva en har syndet, har vi alle gjort!’

Vi har sett uskyld, og vi skjendet den.
Vår egen store skyld er alt vi har igjen.
Vi har sett skjendsler, og vi lot dem skje.
Ti det var skjendsler alt vi kunne se!

Vi har lidt urett. Vi begikk den selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen av blod.

I våre hjerter der er loven lagt.
Og hver en tøddel av den står ved makt.
Alt står som onde bilder fra en rus:
Av jorden har vi gjort et slaktehus!

Akk, vi må bøye oss i skam og si:
Rettferdigheten, Gud, den frykter vi!
Hvem er et menneske som ikke vet:
Vi trenger nåde og barmhjertighet!

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
Hvem er et menneske, og ikke skyldbevisst?

Advertisements

Read Full Post »

Det spiller egentlig ingen rolle hvor dårlig sommeren har vært … Når høsten stryker seg over huden, er jeg fortapt.

I dag strøk høsten seg kjærlig over huden.

Jeg føler meg fortapt. Ute lukter det skolestart. Det lukter reisen til Klosteret, de altfor dyre hodetelefonene og forventningen, om det som skulle komme. Det lukter sløret jeg hadde foran øynene, da jeg kom tilbake. Det lukter ny ryggsekk, bokbind med Donald og Mikke, og pennalhus med de nye fargestiftene som snart skal knekke. Det lukter gråblyanter med runde tupper, ruteblokk, og ordene til Joni Mitchell når hun synger «I really don’t know love, at all». Det lukter åker, som snart skal slås, langs gangveien. Frem og tilbake. Frem og tilbake. Frem og tilbake. Sånn går livet.
Det lukter forandring

I år skal ikke jeg på skolen. Jeg ombestemte meg. I siste liten. Jeg kom inn på Universitetet, som jeg har planlagt det gjennom de siste tre årene. Det var helt magisk å motta eposten om Filosofi ved Universitetet i Bergen. Jeg fikk karakterer i haugevis. Jeg kan gjøre akkurat det jeg vil. Derfor, er det å gjøre akkurat det jeg vil ikke lenger så attraktivt. Jeg har oppnådd det jeg skulle. Det er sånn jeg fungerer. Det er mye å lære av det. Jeg tror det har noe med reisen å gjøre, ikke målet … Så, jeg er ikke overrasket over at jeg velger å jobbe i året som skal komme.

Sommeren 2016 har vært enda mindre enn det sommeren 2015 var. Jeg tror jeg tenkte at det ikke kunne bli mulig …

Men, alt er mulig. Heldigvis hadde jeg ingen forventninger. Det er lurest sånn, for da slipper jeg også unna skuffelsene. Jeg har hatt det fint. Jeg har jobbet, vært litt frem og tilbake til Østlandet. Først dåp, så fem små feriedager, fine folk, og festen. I en hage. Og en natt. Over viddene. Jeg har gjort yoga. Og spisset blikket.

Nå skal jeg sette fysikken på prøve. Det er fire år siden jeg jobbet som baker på fulltid. Jeg tenker mye på det. Det er litt skummelt. Hva kan jeg klare? Jeg vet ikke hvor jeg skal, men jeg finner nok ut av det. Jeg skal i hvert fall bake. Og tromme. Og gjøre yoga. Og fortsette å skrive.

Read Full Post »

Ordene kommer ikke så lett lenger.

For en stund siden skjedde en forløsende opplevelse der jeg begynte å forstå. Jeg forstod hvorfor jeg skrev, og hvorfor jeg skriver akkurat det jeg skriver. Det har vært en spennende reise dette siste halve året, men nå følere jeg at jeg ikke lenger trenger å skrive. Det jeg lurte på vet jeg nå, og den følelse er veldig todelt i meg. Med viten kom en ro, men med roen kom også redselen for at jeg ikke skal klare å skrive igjen. Jeg savner å skrive.

I roen av savnet kom det et bilde. Bildet var tydelig. Jeg vet hva det var og hvor det kom fra. Det er disse stemmene … De som ikke bruker ord. Disse menneskene … Som ikke trenger å si noe, men som jeg hører allikevel. Alt jeg har levd … På steder jeg ikke trenger å være. Jeg fikk plutselig en trang til å male.

Jeg har ikke tegnet eller malt siden jeg gikk på barneskolen. Jeg må nok ærlig innrømme at jeg er et langt under middels talent når det gjelder denne kunstformen. Jeg gav blaffen i de egenskapte fordommene. De må ut, og som de opptrer er de riktig. Skissene bare kommer.

Fra det samme stedet. Det stedet der ordene bor. Eller omvendt. Det stedet bildene bor. Der ordene kommer fra. Eller speilvendt. Det underbevisste stammer vel i grunnen alltid fra noe bevisst …

Jeg har skrevet et manus. Jeg leser det ofte. Jeg er veldig fornøyd. Jeg vil ikke si det på noen annen måte. Jeg vet ikke hva jeg vil gjøre med det, men jeg vet at nå vil bildene ut. Jeg skal bruke tiden til å utforske hva dette betyr. Kanskje finner jeg nye ord i et fargerikt lerret. Kanskje er det dette jeg har lyst til. Å male ordene ut. Kanskje er det dette som er den ubevisste kreativiteten som snakker. Kanskje er det dette som er den berømte sperren …

Etter lønning skal jeg kjøpe maling og blanke lerret.
10322715_10154191105925192_6848230415175302138_n

Da jeg døde bar han kroppen min avgårde. 
Jeg ble bragt til et telt; lagt på en enkel matte av siv;
i hver ende av teltet stod dørene åpne. 

Utdrag fra min egen tekst Akh

Read Full Post »

Just before our love got lost you said
«I am as constant as a northern star»
And I said «Constantly in the darkness
Where’s that at?
If you want me I’ll be in the bar»

Read Full Post »

Read Full Post »

Fikk akkurat nyhetsbrev fra Bergen Maraton om at det er 18 dager igjen. Fikk et akutt panikkanfall over at det er jeg kanskje ikke helt klar for! 😀

Løpe gjør jeg allikevel. Gleder meg som en unge til imorgen for da skal jeg trene igjen etter en dag lengre restitusjon en vanlig. Testet nemlig maraton fart på mølla på mandagen. !6km distanse med en gjennomsnittsfart på 11,2 km/t. Jeg ligger nok ca der jeg håper å være, selv om jeg ikke tror det blir farten i 21km. Det var litt lapskausløping men en god indikasjon. Det blir spennende å se hvordan dette forplanter seg i friluft. Om bakker og steinete flatmark gjør stor forskjell på farten 🙂

Masse digg trening føre den tid uten å ta av nå de siste dagene. Grunnlaget er satt så ikke noe vits å slite seg ut til dagen da det skal løpes. Imorgen er det intervaller. Torsdag skal jeg teste motbakkeløypa til Fløyen opp som går 5.Mai. Jeg stiller til start! 😀 Fredag er det fri før nye intervaller på lørdag og tur til Rundemanen på søndag 😀

Skulle ikke bable om løping igjen nå, men jeg er G-I-R-E-T 😀
Det jeg skulle formidle er det som driver meg til bedre prestasjoner fortiden.. nemlig:

Smerte skal smerte fordrive! 

Read Full Post »

Å lage ren mat fra bunnen av står meg bare nærmere og nærmere for hver dag som går. Jeg tror kostholdet mitt nærmer seg 90% økologisk, og jeg kan ikke huske sist jeg kjøpte noe som var ferdig laget fra en produsent. Jeg har blitt så flink til å planlegge at matpakker og andre enkle løsninger gjør at de fleste situasjoner med ferdigmat blir unngått.
Det er kun enkelte råvarer hvor jeg må ty til uøkologisk. Sånn som fisk, reker, sild osv. Ellers er jeg helt ren 😀

Det er ikke bare det å spise rent som er viktig.
Å finne naturlige alternativer for blant annet sukker, ris og hvitt mel er også viktig for meg. Å lage gourmet middager er heller aldri målet. Måltider som dekker alle næringsgrupper, vitaminer og mineraler på under 15 min er målet, og det funker fint 😀 Enkelt, spennende og gøy med så mye forskjellige fine råvarer.

Idag tok jeg steget med mat fra bunn av enda litt lenger.
Hjemme mekka sushi 😀
Jeg elsker sushi.
Jeg prøver allikevel å begrense meg på grunn av prisen på å spise ute, og mengden hvit ris jeg får i meg.
Det tente en gnist inni meg når jeg fant økologisk brun sushi ris 😀
Så jeg kastet meg rundt.
Først laget jeg økologisk syltet ingefær.

Gari
Ingredienser: 250gr fersk ingefær, 3dl riseddik, 1dl sukker, 2ts salt, litt sitronsaft.
Fremgang: Skrell og finkutt ingefær. Kok opp vann med litt salt. Slipp ingefæren oppi. Sett til side. La bli kald og sil av vannet.
Lag eddiklake ved å koke riseddik, sukker(jeg brukte 0,5dl agavesirup som ikke påvirker blodsukkeret) og litt sitronsaft til sukkeret er løst opp. Legg ingefæren i et glass og hell laken over. Fyll helt opp. Lå stå i kjøleskapet.

Chillimajones
Majones og chillipulver blandes etter ønske om sterkhet. Øko chillipulver er ekstremt sterkt! :
Sushi
Ingredienser: brun sushi ris, riseddik, sukker, salt, agurk, vårløk, salmalaks, nori, wasabi.

Fremgang: smak til risen lages ved å koke opp litt riseddik, sukker og salt. Avkjøles. Risen kokes som anvist på pakken. Tilsett eddikblandingen(1ss pr. 100gr kokt ris) og risen er klar til bruk.

Da er det bare å begynne å leke med sushien 😀
Jeg fylte mine maki med salmalaks, agurk og chillimajones med sesam i en variant. Salmalaks, vårløk og chillimajones i

den andre. Noen med laks på toppen også. Så laget jeg noen nigiri. To pyntet jeg med bånd av nori 😀
Dette er andre gang jeg lager sushi, og å lage de er kanskje ennå bedre enn å spise 🙂 Øvelse vil gjøre mester og her kan jeg bruke kreativiteten min inn i evigheten. Dagens smak var for å bruke hva jeg hadde i kjøleskapet. Det ble helt knall.

Dessuten har jeg funnet, etter mange forsøk, en soyasaus fra Clearspring som er veldig god. Ikke for kraftig.

Alt var økologiske råvarer utenom salmalaksen. At vi har kommet så langt at jeg kan lage min egen sushi med brun ris og agave sirup for å holde blodsukkeret stabilt er fantastisk. Sushi blir nok med meg videre 🙂 Det er fantastisk gøy å lage, og veldig veldig godt 🙂

Imorgen blir det øko-pizza og kanskje også denne blir blogget 🙂

Read Full Post »

Older Posts »

%d bloggers like this: