Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘himmel og plen’ Category

Jeg skulle bare på konsert denne kvelden.

Dagen hadde vært lang, sånn som dagene mine ofte er. Den startet i det varme bakeriet. Det er rart hvordan bakeriet føles lunere, og lukter enda litt mykere av alt det søte, nå som høsten er mektig og vinteren er nær. Jeg rakk å gjøre yoga, og jeg kjøpslo med tiden. Vi ble enige om sytten tomme minutter med gulrotkake og kaffe. Sånn lar sinnet seg pleie. Så åpnet dørene.

Det er alltid litt rart. Å gå på konserter alene. Jeg har god trening nå, men disse tankene kommer snikende. Jeg ser meg rundt i rommet, og det er bekreftende lite av sånne som meg. Jeg rister det av meg. Hvis ikke jeg bryr meg, så gjør vel heller ingen andre det? Jeg stiller meg opp midt på gulvet, der ingen andre står. På min måte. Jeg prøver å telle på fingrene. Alle disse konsertene, hvor mange er det? Fingrene strekker ikke til; heller ikke tærne, eller andre kroppsdeler som går an å telle. Jeg stoppet på førtien, uten at jeg vet om det kan stemme. Menneskene blir flere og de kommer tettere. Fiklende. Skrålende. Rødvin og meninger. Det er mye jeg må høre. Selv om jeg egentlig ikke gjør det. Gulvet fylles til randen. Det dulter i ryggen og det er krevende, for den som styrer det tålmodige. Jeg presses ut til den ene siden. Jeg innrømmer det. Jeg er ufattelig svak for spisse albuer. Jeg lar de vinne, gang på gang, men scenen står fremdeles trygt i øynene mine. Så kommer Anne Grete, og jeg slutter å puste.

I hvert fall for et lite øyeblikk. Så gir jeg deg smilet, og en usynlig tåre som også har lyst til å hilse.

Tre hundre og fem og seksti doser dagslys kan bare settes, én og én.

Du synger meg hele bloggen. Du synger meg alle dagene i året, livet, og alt som skal komme. Du ror meg over, fester kjærligheten til blikket, og spør meg om hvem som lærer fuglene å synge. Du gir meg ditt ønske, og kraften fra en sommerfugls vinge. Du svarer ditt sterkeste, når jeg spør deg om hvordan du har det …

Jeg kjenner ydmykheten renne som en stri elv fra toppen av hodet, ned, gjennom brystet, der den forgrener seg videre ut i armene, og hendene. Det strømmer ut i fingertuppene, og hele veien tilbake, ned, og forbi kaken i magen, før elva stuper ut i fossefallet, og lander et sted i føttene, og stilner, under fotsålene. Jeg er forundret over at jeg klarer å stå så stille i dette følelsesbruset, så lenge. Jeg møter deg i øynene. Du begynner å lese diktet …

Jeg forstår ikke hva som skjer, men leppene mine går synkront med dine. Alt er mektig. En hallusinasjon eller en forelskelse. Stemmen din er så rolig. Det er mange konserter siden jeg hørte deg sånn. Jeg tror jeg har blitt gammel. Eller svak. Myk, eller skjør. Eller kanskje jeg har blitt så sterk at jeg kan gi rom til alt mitt svakeste. Jeg kjenner at jeg igjen har lyst til å grine, og ved nest siste strofe forstår jeg det som skjer.

«Mea Maxima Culpa». Jens Bjørneboe. Jeg kjente Han lenge før jeg kjente Deg. Jeg møtte deg i dette diktet. Diktet som ledet meg til Fullmåne. Diktet som gjør at jeg står akkurat her, akkurat nå. Begynnelsen på eventyret. Det legger seg en iskald bris over ryggen, nakken og armene mine.

Jeg har lyst til å skrike takknemligheten ut. Skrike så høyt at lydbølgene for all tid setter sine spor i ditt dypeste. Men jeg gjør det ikke. Selvfølgelig gjør jeg ikke det. Jeg er ikke sånn. Jeg smiler tilbake, og så er tiden vår omme. 

H.

14393387_10157692775870192_138048612_o

Mea Maxima Culpa

av Jens Bjørneboe

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
«Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?»
Hvem er et menneske som ikke vet
At han bør frykte all rettferdighet?

Det er min sum av alt hva jeg har sett:
Jeg håper Gud lar nåde gå for rett!
Jeg håper Gud i himmelen vil si:
Rettferdigheten, barn, den glemmer vi.

Spør meg om “skyld”! Det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord!
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva en har syndet, har vi alle gjort!’

Vi har sett uskyld, og vi skjendet den.
Vår egen store skyld er alt vi har igjen.
Vi har sett skjendsler, og vi lot dem skje.
Ti det var skjendsler alt vi kunne se!

Vi har lidt urett. Vi begikk den selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen av blod.

I våre hjerter der er loven lagt.
Og hver en tøddel av den står ved makt.
Alt står som onde bilder fra en rus:
Av jorden har vi gjort et slaktehus!

Akk, vi må bøye oss i skam og si:
Rettferdigheten, Gud, den frykter vi!
Hvem er et menneske som ikke vet:
Vi trenger nåde og barmhjertighet!

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
Hvem er et menneske, og ikke skyldbevisst?

Advertisements

Read Full Post »

Det er rart hvordan livet tar og gir. I løpet av noen små dager har jeg hatt både årets store opptur, og nedtur. Den definitive nedturen var da jeg og Rossi hadde billetter til Anne Grete Preus sin konsert på Bergenfest. I godt tro, en time før, trappet vi opp til det vi trodde var en utekonsert, for så surt bli stående i plaskregnet, i kø, uten å få komme inn på konserten. Fullt. Teltkonsert. Fullt. Å ha festivalpass for å se en enkeltkonsert ble plutselig en dyr, gjennomvåt, og ganske så skuffende affære. Jeg har sett Anne Grete i overkant mange ganger, men jeg gledet meg til denne også, på samme måte som jeg alltid gleder meg til konsert med henne. Vi fikk med oss to sanger helt på slutten, og jeg fikk høre Oppenheimer fra tiden med Can Can som siste sang! Det rettet ikke opp skuffelsen, men det gjorde mye! Skuffende affærer og bråkete, rastløse dager kommer ofte med sterke mottiltak. Formen føles ok, men ønsket om stillhet er påtrengende, og ofte til stede. Hva er da bedre enn å dra til Rosendal? Igjen? -Ingenting faktisk. Så jeg dro. Reserverte et rom for en natt, og da jeg hadde sjekket inn hadde det allerede blitt til to netter. Dette stedet er vanedannende, akkurat som melkekakene de selger i kafeen, og det er akkurat så stille som jeg trenger det. Det store målet for turen denne gangen: Bestige Malmangernutens 890 meter over havet. DSC_0945 Det er tre år siden sist jeg var på toppen. Siden den gangen har jeg kikket opp på dette mektige fjellet med lengsel. Det har vært litt tungt å tenke tilbake på formen da jeg var der første gangen. Den gangen alt var løpende lett. Formen har ikke gjort det mulig å ta turen før. Mandag var alt annerledes. Eller. I nærheten av annerledes i hvert fall. Det kriblet i hele kroppen da fjellet kom til syne rett før jeg svingte inn til Rosendal sentrum. Alt stemte litt bedre. I hvert fall var følelsen om at jeg kunne greie det synlig et sted inni meg. Så jeg la i vei etter innsjekking. I god tro, og ved enda bedre mot. Ettermiddag, og med 26 grader i skyggen, og sol fra skyfri himmel. Alt var perfekt. Det ble knalltøft. Nuten er ikke en gåtur, det er en klatretur. Det ble mye pauser. Hofter og bein som egentlig ikke hadde lyst, men jeg bar oss avgårde, og til toppen kom jeg. Resten av opplevelsen sitter i kroppen. Kan liksom ikke beskrive den lille hverdagsseieren. Det som kanskje er det fineste med fjellturer langt unna byfjellene i Bergen, er den roen. Jeg gikk i nesten tre timer, og møtte ingen. Fjellet var mitt, akkurat sånn som jeg føler det. Malmangernuten er også så høy, at på et tidspunkt på stien oppover så stilner all lyd fra omverdenen. Det eneste som gir lyd fra seg er stillheten selv, naturen og nået. Vinden. Fluene. Fuglene. Alle hjelper de til med denne stille lyden. Lyden av noe som egentlig ikke er lyd, bare … Stille. Det eneste med å vandre i høyden er at jeg må ned igjen. Det er en kjedelig følelse. På mange måter. Nedtur. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne slippe turen ned igjen denne gangen, for det var kanskje enda mer vondt. Ned kom jeg, og jeg våknet, etter forholdene, temmelig livlig dagen etter. En ting er uansett sikkert. Jeg skal ikke opp igjen på en stund! I går kveld tok jeg turen innover grusveien til Myrdalsvatnet for kveldsbadings i regnet. I dag var det hjem igjen til byen. Jeg vet ikke helt hva jeg tenker akkurat nå. Det føles aldri riktig å dra når tiden står så befriende stille. Nuten DSC_0959

Read Full Post »

Mest av alt tror jeg veldig lite på forsettene for et nytt år, men å rykke frem til start med stor hastighet skaper alltid noen tanker. Jeg tar meg bryet …

Så, som en hilsen frem i tid til det som skal komme, så håper jeg at hullene i klærne mine skal bli enda litt større. Uten annen begrunnelse enn å bevise, for meg selv, at det er ikke verdien av materiale som skaper mitt hele. Takknemlighet er mye mer … Jeg håper også at jeg kan irritere meg enda litt mindre over de som irriterer seg over så lite. Tid er alt vi har. Så vil jeg, i dag, investere i noen aksjer om å bli enda litt rarere. Å være mer enn meg selv er kanskje min aller største glede i hver dag som går.
Ellers håper jeg som alltid at året som kommer skal bli akkurat som alle de andre, og kjenner jeg etter så blir det nok nettopp det. Som alle de andre. Det å kjenne det trygge, kjenne det kjente. Fylt med overraskelser, sorger, smerte og glede. Nye reiser i nye møter. En ny verden på dette stedet. Her jeg har landet, og som jeg ennå ikke helt vet hvor er. Stedet som til forveksling ligner veldig mye på det skjøre lille. Dette merkelige som vi kaller livet.

Jeg tenker, at jeg skal nok skrive.

1546104_10153710412505192_1098983718_n

Read Full Post »

Den snøen, den snøen …
Uansett hvilket navn kapittelet i kalenderen har, så kommer snøen like overraskende hvert år. Den første snøen kommer med den følelsen av at det faktisk er den første snøen. På en måte kan jo det være sant, men jeg har blitt 32 år nå. Jeg har sett snø før. Skulle jeg tro.
Med snøen kommer roen. Det langsomme. Det stille. Stillhet har en egen lyd. Sånn som fjellvannet om sommeren har sin lyd. Liksom litt stille uten den komplette stillheten.

Noen ganger tenker jeg på hvordan en ny bokstav i alfabetet ville sett ut hvis jeg fikk lov til å lage den. Hvordan den ville bli satt i system, og hvordan jeg med akkurat denne nye bokstaven kan lage uendelig mange nye ord? Eller kanskje en ny tone? Tenk så fint det hadde vært med en ny tone som aldri har blitt spilt før. En som ikke passer inn i noen skala, men en som klinger i øret. Sånn som en G klinger i øret. En tone som er bare min. Akkurat den perfekte tonen jeg trenger, sammen med de nye ordene jeg kan lage med den nye bokstaven, sånn at jeg kan beskrive de tingene som egentlig ikke har noen beskrivelse. Litt som å fylle ut hullene mellom linjene i en bok uten å drepe gleden ved å pusle puslespill. Men skape en følelse av å føle. Litt mer.

Det er lettere å gå til byen når det snør. Gatene er litt mer ensomme, og på Kaffemisjonen står et par stoler unormalt alene. Inne er det litt varmere, selv om det ikke er så mye kaldere ute. Mørket virker litt mer lydig. Paraplyen føles litt tyngre. Akkurat som støvlene. Men det er noe fint med dette hvite stille. Som om stillheten daler ned fra der den lages.
I går var jeg veldig satt ut av noe jeg ikke vet hva er. Syk. I dag føler jeg meg bedre, men tankefull. Forvirret. Veldig forvirret. Snøen kom ikke en dag for sent. Jeg tenker på den bokstaven. For sånn klinger stillheten.

Read Full Post »

Jeg våknet tidlig i dag. Klokken åtte på en fridag er tidlig. Klokken åtte på bursdagen er også tidlig. Det er ikke fordi jeg har bursdag at jeg våknet tidlig. Noen dager, den siste tiden, har jeg bare våknet tidlig. Uten at jeg tenker at det er noe jeg trenger å forstå.

Dagen er som dagene går, og jeg tenker at jeg burde føle noe, men jeg føler ingenting. Sånn som jeg stort sett pleier å føle. Bursdag er bare en annen dag. Sånn som hver dag. Jeg tenker at det er nok en grunn til at noen kalte det hver-dag. Bursdag er jo ikke hver dag, men jeg lever, litt, hver dag, så i grunn er det jo nesten, men jeg tenker at jeg burde føle noe. Jeg våknet tidlig i dag. Tassen var lykkelig for hun vil som regel at jeg skal stå opp enda tidligere enn åtte. Så hun kan få vinduet åpnet. Så hun kan se ut. Hun tør ikke å gå ut uten at jeg er med, så når jeg åpner vinduet er hun lykkelig, i fem minutter, før hun innser at hun er sur fordi jeg syns det har blitt for kaldt for å starte dagen utenfor med henne. Men i dag var ikke Tassen sur. For i dag feirer jeg og Tassen bursdag. Vi tok med kaffe og brød med fikensyltetøy ut i høsten sånn som vår dag ofte begynner. Jeg tror Tassen føler bursdager er fine.

DSC_0140Jeg tenker at jeg burde føle noe. Siden da jeg våknet så altfor tidlig på en dag fri har Facebook hilst meg fra mange venner. Jeg visste ikke at jeg hadde så mange venner, for hver dag er jeg mest alene, men jeg syns det er veldig fint å se hvordan alle heiaropene for min fødselsdag tikker inn. Jeg liker å være alene, men i dag er visst ikke hver dag. I dag har jeg bursdag, og på bursdager skal man ikke være alene. Så det er fint at jeg feirer morgenen med Tassen tenker jeg. Men jeg liker allikevel å være alene. Jeg føler ikke det annerledes i dag, tenkte jeg, før jeg gikk på kaffemisjonen. Jeg liker å være på kaffemisjonen. Det er det nærmeste jeg kommer Italia i de numne følelsene. Senere skal jeg på restauranten jeg liker best å være. Den er også den samme, men jeg liker å være der også, så derfor skal jeg dit i dag, ikke helt alene, men som jeg liker det.
Italia. Jeg har fått et akutt behov for å reise til Roma. Alene. Det kom for et par dager siden og ser ikke ut til å slippe taket. Jeg tror jeg må reise til Roma.

Jeg tenker at jeg må føle noe. Jeg tenker at mange ser ut som de syns det er fint å ha bursdag, noen tenker til og med at det er fint for meg, så da tenker jeg at jeg burde tenke det også. Så jeg strøk min fineste hvite skjorte. Ikke fordi jeg har bursdag, men fordi jeg ofte liker å ha på meg den nystrøkne fineste, hvite skjorta mi. Jeg kjøpte den på salg, men den var fremdeles dyr, og finheten var som fullprisen tilsa, og ofte tenker jeg at jeg skulle ønske at jeg kunne ha den på hver dag. Så jeg har den ofte på. Ikke hver dag, men ganske ofte. Da føler jeg at jeg er for pyntet for hverdagen og at jeg i stillhet må svare på usagte spørsmål om hvorfor jeg har min fineste skjorte på i en helt vanlig hverdag. Da svarer jeg, uten ord, at hver dag er den samme for meg. Levende. Tenkende. Feirende. Så tenker jeg ikke mer på det. I dag trenger jeg ikke svare at hver dag er den samme, for i dag har jeg bursdag. Hvis jeg svarer akkurat det på usagte spørsmål så vil alle forstå hvorfor jeg har strøket min fineste skjorte. Selv om jeg er alene og jeg snart skal på skolen. Det er tirsdag.

Jeg tenker at jeg burde føle noe, og noen ganger gjør jeg det. Føler. Jeg føler for været. Høsten er så fin, og dagen i dag er et prakteksempel. Jeg tenker ofte at jeg er så heldig som er født på den tiden av året jeg liker best. Jeg tror det finnes en slags balanse i dette fenomenet. Er det noe jeg ønsker meg for dagen min så må det være fint vær. Jeg stoler på naturen. På været. Fint vær lyver ikke. Jeg har vært god i år. Mest mot meg selv, og det er noe å feire, men jeg feirer litt hver dag. I dag er nesten som et lite jubileum. Jeg har blitt så veldig mye eldre den siste måneden enn bare dette ene året. Mye har skjedd. Mye å feire. Jeg tror jeg må reise til Roma.

IMG_20130924_140813

Read Full Post »

Grazie

Jeg kjenner at jeg har landet veldig hardt tilbake til hverdagen, og jeg er litt usikker på om det er her jeg vil være.

Støvlene er tunge, og føttene har ikke lenger de vingene de hadde da de fløy barfot over silkegulvene i klosteret. Det er alltid et kjedelig øyeblikk, det øyeblikket da jeg innser at noe fint som har skjedd plutselig bare er et minne jeg ikke helt vet om skjedde i virkeligheten. Kanskje jeg skriver om historien i mitt eget hodet fordi jeg ikke lenger kan bekrefte den gode følelsen ved å være der. To dager på jobb og kroppen har allerede kverket den glødende energien jeg hadde i klosteret. Matrytmen er igjen på bærtur. Sammen med søvnen. To dager på rad har jeg gått forbi det samme klistremerket på vei over Torgallmenningen. Det betyr rutiner det. Samtidig som det skaper en undring om det er tilfeldig at Apple har laget, med vilje, de små klistrelappene sine identiske til den irriterende lappen som ofte sitter på eplene. Den lille irriterende lappen som alltid havner i munnen lenge før reaksjonen om at den faktisk er i munnen kan gjøre bot på skaden. Jeg skulle likt å kjenne han som fant ut at vi skulle feste ett og ett klistremerke på eplene etter at vi hadde plukket de ned fra trærne. Det må ha vært en veldig glup person. Sånn glup som de glupe jeg liker best.

Vel, dagene går og jeg har blitt skolejente. Det passer meg sånn et sted midt på epletreet. Siden jeg har begynt å bable om epler så lar jeg de få sjansen som rød tråd gjennom denne bloggposten. Kan sjelden kontrollere disse ordene som trenger seg på. Så da er det bedre å la de få bli. Alle får bli med. Uten at jeg er spesielt glad i epler egentlig. Jeg tåler de ikke engang, men det er slettes ikke eplene sin skyld. Jeg spiser allikevel eplekake, og nå er det høst. Og ja, skolen er ok. Litteratur er vel ikke det temaet som er verst for øyeblikket. Selv om dagene har vært travle siden silkegulvet i klosteret i Trevi. Jeg savner å gå uten sko. Og sokker Uten at jeg har noe personlig imot hverken sokkene eller skoene mine. Jeg savner energien som bredte seg om meg. Varm og sval i mesterlig balanse. Aller mest skulle jeg ønske at dagene ikke var så travle og tunge at jeg nesten ikke har tid til å ta tankene tilbake en gang. Jeg fikk liksom aldri helt tid til å fordøye alt det fine.

anne grete preusMen, jeg har opplevd andre fine ting. Rossi tok meg på dagstur til Oslo. Opp til Marinlyst og inn i NRK Studio1. Der inne stod Anne Grete på scenekanten og strålte som ei sol. Det var helt fantastisk! Publikum for Anne Grete sin TV konsert. Vi smilte godt torsdag kveld!

Det er allikevel klosteret som stjeler tankene mine. Jeg har ingen ord for hva jeg opplevde der. Kanskje det er like fint. Kanskje noe bare skal forbli litt ordløst. Jeg føler i hvert fall at jeg ble ett helt år eldre på bare en liten uke. Og følelsen av å bli ordløs på skrivekurs er veldig motstridende vakker i seg selv.
Takknemlighet.

Grazie mille.

Read Full Post »

149515_10150319334315192_5341372_n

Jeg føler et lite snev av høstens flørt med luktesansene mine, og jeg kjenner at jeg liker det. Har bestandig elska høsten synger Kari Bremnes i en av sangene sine, og jeg kan ikke annet enn å si meg sterkt enig. Byen er urolig. Som maurtuen som må bli ferdig, og skape oss tak over hodet, før den kalde vinteren setter inn. Bortsett fra at maurene ikke er maur, men studenter, og andre som av en eller annen grunn starter på noe nytt med verdenen som snart faller til bakken og råtner rundt oss til fordel for glemselens snø og det nye livet som snart kommer med våren igjen. Som hobby-melankoliker er det akkurat slike metaforer som driver dagene. Det eneste konstante som omringer oss er forandring. Herlige tanker. Så herlige at jeg nesten kan kjenne lukten av eplekake i luften uten at eplene en gang er klare for å høstes. Men høsten er her snart og jeg er klar til å ta imot Henne. Med åpne armer, og klær av myk ull i lune farger. Når jeg kommer hjem fra Italia regner jeg med at det er bare å finne de frem og pakke begge armene godt rundt dem. Jeg reiser om en uke 🙂

Read Full Post »

Older Posts »

%d bloggers like this: