Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘hjertets lys’ Category

Dette diktet står meg nært for tiden. Jeg trenger bare bytte ut ett ord, så blir det. Livet.

Av Cecilie Cottis Østreng #omhvorlangtdetertilullern

10818116_879403368746876_428330143_n

Advertisements

Read Full Post »

Husker du?

Husker du da vi satt der
litt henslengt på hver vår side
av rommet,
da dagen hadde kledd på seg det hvite lyset
som en silkemyk skjorte
over naken kropp,
og kinnene våre var røde,
og varme, og begge holdt vi pusten
i frykt for at demningen skulle briste,
at ordene skulle flomme over
og drukne oss begge i fortellingen om havet,
at hendene våre aldri skulle finne en havn,
men klamre seg til hverandre
og la forelskelsen drive oss
til sjøs,
uten land i siktet?

Husker du det?

H.

 

Read Full Post »

Jeg skulle bare på konsert denne kvelden.

Dagen hadde vært lang, sånn som dagene mine ofte er. Den startet i det varme bakeriet. Det er rart hvordan bakeriet føles lunere, og lukter enda litt mykere av alt det søte, nå som høsten er mektig og vinteren er nær. Jeg rakk å gjøre yoga, og jeg kjøpslo med tiden. Vi ble enige om sytten tomme minutter med gulrotkake og kaffe. Sånn lar sinnet seg pleie. Så åpnet dørene.

Det er alltid litt rart. Å gå på konserter alene. Jeg har god trening nå, men disse tankene kommer snikende. Jeg ser meg rundt i rommet, og det er bekreftende lite av sånne som meg. Jeg rister det av meg. Hvis ikke jeg bryr meg, så gjør vel heller ingen andre det? Jeg stiller meg opp midt på gulvet, der ingen andre står. På min måte. Jeg prøver å telle på fingrene. Alle disse konsertene, hvor mange er det? Fingrene strekker ikke til; heller ikke tærne, eller andre kroppsdeler som går an å telle. Jeg stoppet på førtien, uten at jeg vet om det kan stemme. Menneskene blir flere og de kommer tettere. Fiklende. Skrålende. Rødvin og meninger. Det er mye jeg må høre. Selv om jeg egentlig ikke gjør det. Gulvet fylles til randen. Det dulter i ryggen og det er krevende, for den som styrer det tålmodige. Jeg presses ut til den ene siden. Jeg innrømmer det. Jeg er ufattelig svak for spisse albuer. Jeg lar de vinne, gang på gang, men scenen står fremdeles trygt i øynene mine. Så kommer Anne Grete, og jeg slutter å puste.

I hvert fall for et lite øyeblikk. Så gir jeg deg smilet, og en usynlig tåre som også har lyst til å hilse.

Tre hundre og fem og seksti doser dagslys kan bare settes, én og én.

Du synger meg hele bloggen. Du synger meg alle dagene i året, livet, og alt som skal komme. Du ror meg over, fester kjærligheten til blikket, og spør meg om hvem som lærer fuglene å synge. Du gir meg ditt ønske, og kraften fra en sommerfugls vinge. Du svarer ditt sterkeste, når jeg spør deg om hvordan du har det …

Jeg kjenner ydmykheten renne som en stri elv fra toppen av hodet, ned, gjennom brystet, der den forgrener seg videre ut i armene, og hendene. Det strømmer ut i fingertuppene, og hele veien tilbake, ned, og forbi kaken i magen, før elva stuper ut i fossefallet, og lander et sted i føttene, og stilner, under fotsålene. Jeg er forundret over at jeg klarer å stå så stille i dette følelsesbruset, så lenge. Jeg møter deg i øynene. Du begynner å lese diktet …

Jeg forstår ikke hva som skjer, men leppene mine går synkront med dine. Alt er mektig. En hallusinasjon eller en forelskelse. Stemmen din er så rolig. Det er mange konserter siden jeg hørte deg sånn. Jeg tror jeg har blitt gammel. Eller svak. Myk, eller skjør. Eller kanskje jeg har blitt så sterk at jeg kan gi rom til alt mitt svakeste. Jeg kjenner at jeg igjen har lyst til å grine, og ved nest siste strofe forstår jeg det som skjer.

«Mea Maxima Culpa». Jens Bjørneboe. Jeg kjente Han lenge før jeg kjente Deg. Jeg møtte deg i dette diktet. Diktet som ledet meg til Fullmåne. Diktet som gjør at jeg står akkurat her, akkurat nå. Begynnelsen på eventyret. Det legger seg en iskald bris over ryggen, nakken og armene mine.

Jeg har lyst til å skrike takknemligheten ut. Skrike så høyt at lydbølgene for all tid setter sine spor i ditt dypeste. Men jeg gjør det ikke. Selvfølgelig gjør jeg ikke det. Jeg er ikke sånn. Jeg smiler tilbake, og så er tiden vår omme. 

H.

14393387_10157692775870192_138048612_o

Mea Maxima Culpa

av Jens Bjørneboe

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
«Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?»
Hvem er et menneske som ikke vet
At han bør frykte all rettferdighet?

Det er min sum av alt hva jeg har sett:
Jeg håper Gud lar nåde gå for rett!
Jeg håper Gud i himmelen vil si:
Rettferdigheten, barn, den glemmer vi.

Spør meg om “skyld”! Det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord!
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva en har syndet, har vi alle gjort!’

Vi har sett uskyld, og vi skjendet den.
Vår egen store skyld er alt vi har igjen.
Vi har sett skjendsler, og vi lot dem skje.
Ti det var skjendsler alt vi kunne se!

Vi har lidt urett. Vi begikk den selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen av blod.

I våre hjerter der er loven lagt.
Og hver en tøddel av den står ved makt.
Alt står som onde bilder fra en rus:
Av jorden har vi gjort et slaktehus!

Akk, vi må bøye oss i skam og si:
Rettferdigheten, Gud, den frykter vi!
Hvem er et menneske som ikke vet:
Vi trenger nåde og barmhjertighet!

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
Hvem er et menneske, og ikke skyldbevisst?

Read Full Post »

14438751_10154355958365428_672755169_o

 

I dag så jeg Høsten danse
seg inn
under huden.
Hun tok ikke av seg skoene engang.
Bare valset rett inn
på høye støvletter og satte seg
tungt
i hjertet. Bølgene
i det mørke håret. De rødeste leppene.
De sterke hendene
som hvilte på låret.
Jeg følte forelskelsen komme
uten å forstå
alvoret. Alt liv hun skal drepe.
Så mange flammer
hun skal tenne.
Så vakker Hun er.

H. 

Foto: Stine Østhagen @StudioStine

#yoga #poesi #hanneøsthagen

 

Read Full Post »

Namaste

namaste.png

Read Full Post »

Ikke let, bli

Read Full Post »

Tankerangling

Jeg har vært glad. Jeg har følt meg sånn passe. Jeg har kjent håpløsheten
rasere hjertet. Ganske ofte.
Jeg har kjent hvordan såre muskler kan krangle med hverandre. I krampe
etter krampe.

Jeg har vært mitt aller sterkeste.

Det har vært kvelder, og øyeblikk, som jeg skulle ønske at jeg kunne få tilbake.
Kjent dulten i ryggen, som var akkurat den jeg trengte. Jeg har flettet fingrene rundt den varmeste nakke. Og strukket meg lengre enn det jeg trodde jeg kunne.

Det har vært dager da alt jeg ønsket var å takke, og noen dager da jeg gjorde akkurat det. Takknemlighetens styrke.

Jeg har vært alle stive tankers mønstre, og den som ikke tapte,
men lærte.

 

Jeg har funnet en fin rytme. Yogastudioet. Å gå inn der er nesten som å dra over seg en varm dyne når dagen er hustrig og lei. Mykt for sinnet. Beroligende. Det er syv måneder siden jeg startet. I begynnelsen, mer sporadisk. De siste månedene, ganske så ofte. Noen dager føles som om jeg har vært der for alltid, andre dager som om jeg nettopp har begynt. I det lange løpet er det vel det siste som er mest gjeldende. Og sånn vil det være. Lenge. Men jeg føler jeg har fått på plass en god praksis.

Jeg er veldig fascinert over hvor forskjellig kropp og sinn føles fra en dag til en annen. Og hvor oppmerksom jeg har blitt på det. Yogamatten er det perfekte speilet, og stillingene setter et avtrykk som ikke lyver. Det føles mye! Det som gikk så fint i går, er et lite mareritt i dag. Stille vann blir fort bølgehav. Avstanden mellom god innsats og viljens krampetrekninger er hårfin, og flest finnes det av følelsene om at fremover, det går det ikke. Jeg liker det.

Pust.

For fremover går det. Fremover. Bortover. Innover.

Klokere.

Jeg har erfart gjennom livet at jeg kan ikke gjøre så mye mer enn mitt beste. Det tok så mange år før jeg forstod dette. Ting var en stund fryktelig slitsomme. Det stjal mye krefter, det å skulle prestere bedre, og mer, enn det jeg klarte. Men jeg har lært. Så jeg møter stillingene med min fulle tilstedeværelse, med ydmykhet og vissheten om at jeg gjør så godt jeg kan. For min egen del, for jeg trenger ikke lenger å løpe fortere enn noen andre.

Om igjen, og om igjen. Som for aller første gang. Pust.

Håpløsheten i tankene. Hvorfor gidde? Jeg kommer nok til å gi opp dette på samme måte som alt annet jeg gir meg hen til. Hva er annerledes denne gangen? Hvorfor finner jeg aldri et sted der jeg hører hjemme? Leter jeg etter noe som ikke fins …?

Torsdag kveld skjedde noe fint. Noen tok et bilde. Jeg hadde gjort yoga på Yogarommet, vært en tur på kafé og kommet meg hjem. Og selvfølgelig, i god stil, ruller jeg ut matten for å praktisere litt mer før dagen er omme. Det er en av de sjeldne gangene da jeg har noe mer levende enn en vegg som kan støtte meg i de mer kompliserte stillingene, så jeg benytter meg av det. Av alle stillinger jeg har prøvd meg på hittil, og av all frykt jeg har måtte riste av meg, for i det hele tatt klare å prøve, så er det én stilling som har plaget meg veldig. Dronningen. Støttet skulderstående. Oj, som vi har kranglet. Det har vært ganger da jeg har brukt mer krefter på å skjule frykten min enn på å faktisk gjøre stillingen. Et aspeløv i vinden. I forrige uke sluttet jeg å skjelve. I går fikk jeg se resultatet.

Pust.

For første gang på syv måneder ser jeg meg selv gjøre yoga. Utenfra. Jeg ble forundret. Så annerledes enn jeg tenkte. Så rart det var. Og på samme tid så fint. Følelsen av håpløshet, og alle spørsmålene strøk på dør med det samme. Jeg nærmer meg sakte. Det er nok her jeg skal være.

DSC_0505

Read Full Post »

Older Posts »

%d bloggers like this: