Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘lav sol høy himmel’ Category

Jeg skulle bare på konsert denne kvelden.

Dagen hadde vært lang, sånn som dagene mine ofte er. Den startet i det varme bakeriet. Det er rart hvordan bakeriet føles lunere, og lukter enda litt mykere av alt det søte, nå som høsten er mektig og vinteren er nær. Jeg rakk å gjøre yoga, og jeg kjøpslo med tiden. Vi ble enige om sytten tomme minutter med gulrotkake og kaffe. Sånn lar sinnet seg pleie. Så åpnet dørene.

Det er alltid litt rart. Å gå på konserter alene. Jeg har god trening nå, men disse tankene kommer snikende. Jeg ser meg rundt i rommet, og det er bekreftende lite av sånne som meg. Jeg rister det av meg. Hvis ikke jeg bryr meg, så gjør vel heller ingen andre det? Jeg stiller meg opp midt på gulvet, der ingen andre står. På min måte. Jeg prøver å telle på fingrene. Alle disse konsertene, hvor mange er det? Fingrene strekker ikke til; heller ikke tærne, eller andre kroppsdeler som går an å telle. Jeg stoppet på førtien, uten at jeg vet om det kan stemme. Menneskene blir flere og de kommer tettere. Fiklende. Skrålende. Rødvin og meninger. Det er mye jeg må høre. Selv om jeg egentlig ikke gjør det. Gulvet fylles til randen. Det dulter i ryggen og det er krevende, for den som styrer det tålmodige. Jeg presses ut til den ene siden. Jeg innrømmer det. Jeg er ufattelig svak for spisse albuer. Jeg lar de vinne, gang på gang, men scenen står fremdeles trygt i øynene mine. Så kommer Anne Grete, og jeg slutter å puste.

I hvert fall for et lite øyeblikk. Så gir jeg deg smilet, og en usynlig tåre som også har lyst til å hilse.

Tre hundre og fem og seksti doser dagslys kan bare settes, én og én.

Du synger meg hele bloggen. Du synger meg alle dagene i året, livet, og alt som skal komme. Du ror meg over, fester kjærligheten til blikket, og spør meg om hvem som lærer fuglene å synge. Du gir meg ditt ønske, og kraften fra en sommerfugls vinge. Du svarer ditt sterkeste, når jeg spør deg om hvordan du har det …

Jeg kjenner ydmykheten renne som en stri elv fra toppen av hodet, ned, gjennom brystet, der den forgrener seg videre ut i armene, og hendene. Det strømmer ut i fingertuppene, og hele veien tilbake, ned, og forbi kaken i magen, før elva stuper ut i fossefallet, og lander et sted i føttene, og stilner, under fotsålene. Jeg er forundret over at jeg klarer å stå så stille i dette følelsesbruset, så lenge. Jeg møter deg i øynene. Du begynner å lese diktet …

Jeg forstår ikke hva som skjer, men leppene mine går synkront med dine. Alt er mektig. En hallusinasjon eller en forelskelse. Stemmen din er så rolig. Det er mange konserter siden jeg hørte deg sånn. Jeg tror jeg har blitt gammel. Eller svak. Myk, eller skjør. Eller kanskje jeg har blitt så sterk at jeg kan gi rom til alt mitt svakeste. Jeg kjenner at jeg igjen har lyst til å grine, og ved nest siste strofe forstår jeg det som skjer.

«Mea Maxima Culpa». Jens Bjørneboe. Jeg kjente Han lenge før jeg kjente Deg. Jeg møtte deg i dette diktet. Diktet som ledet meg til Fullmåne. Diktet som gjør at jeg står akkurat her, akkurat nå. Begynnelsen på eventyret. Det legger seg en iskald bris over ryggen, nakken og armene mine.

Jeg har lyst til å skrike takknemligheten ut. Skrike så høyt at lydbølgene for all tid setter sine spor i ditt dypeste. Men jeg gjør det ikke. Selvfølgelig gjør jeg ikke det. Jeg er ikke sånn. Jeg smiler tilbake, og så er tiden vår omme. 

H.

14393387_10157692775870192_138048612_o

Mea Maxima Culpa

av Jens Bjørneboe

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
«Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?»
Hvem er et menneske som ikke vet
At han bør frykte all rettferdighet?

Det er min sum av alt hva jeg har sett:
Jeg håper Gud lar nåde gå for rett!
Jeg håper Gud i himmelen vil si:
Rettferdigheten, barn, den glemmer vi.

Spør meg om “skyld”! Det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord!
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva en har syndet, har vi alle gjort!’

Vi har sett uskyld, og vi skjendet den.
Vår egen store skyld er alt vi har igjen.
Vi har sett skjendsler, og vi lot dem skje.
Ti det var skjendsler alt vi kunne se!

Vi har lidt urett. Vi begikk den selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen av blod.

I våre hjerter der er loven lagt.
Og hver en tøddel av den står ved makt.
Alt står som onde bilder fra en rus:
Av jorden har vi gjort et slaktehus!

Akk, vi må bøye oss i skam og si:
Rettferdigheten, Gud, den frykter vi!
Hvem er et menneske som ikke vet:
Vi trenger nåde og barmhjertighet!

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
Hvem er et menneske, og ikke skyldbevisst?

Read Full Post »

Read Full Post »

Det har blitt lite blågging i det siste.
Egentlig har det blitt lite skriving generelt. Jeg er i en mektig fase av livet der det meste ikke trenger ord; enda mindre trenger det å bli snakket om. Jeg vet ikke engang om dette fenomenet kalles skrivesperre, eller om det er noe helt annet.

Jeg lever mye. Den ene historien etter den andre smyger seg rundt med blodet i årene, og alle møter de hverandre i døren inn til rommene i hjertet. I noen øyeblikk virker det litt trangt der i døråpningen, men en etter en finner de plassen der de hører hjemme. I kveld har jeg lyst til å sette en av dørene litt på gløtt; den døren som slår utover; mot verden; mot dalen; mot eventyret. Her jeg fremdeles sitter. Omringet av det fine.
Vet du, at hjertet består av fire hule rom?

For det var en gang …
Sånn begynner jo alle eventyr, og det var en gang for meg også, og det er lenge siden jeg kom hit til Rosendal for aller første gang. Siden har jeg kommet tilbake, og kommet tilbake. I år har turen blitt til turene, og kanskje rekker jeg en til før høsten tenner, og slukker sine flammer. Etter det kan ingenting bli det samme igjen. Det vet alle. Det sørger vinteren for.

Denne sommeren har vært et stort eventyr. Kanskje kan det ha noe med at kroppen min ikke lengre hindrer meg i å gjøre akkurat det jeg har lyst til å gjøre. I hvert fall virker det som om alt er på vei til å bli så mye bedre enn på veldig lenge. Sinnet har sprengt grenser som jeg, som enkelt menneske, ikke trodde jeg kunne klare. Jeg tror dette samarbeidet mellom kropp og sjel gjør at det absolutte er mulig.

I går var jeg på konserten til Anne Grete Preus. Det er liksom den som driver meg hit, år etter år, men som ikke lenger er det mest nødvendige for å komme. Hva som egentlig er det mest nødvendige er vel heller ikke så nødvendig lenger; mer har dette blitt en del av mitt vesen. Det var uansett sånn det begynte, og i går var det konsert. Det bygget seg fint opp med en rolig tur rundt i slottshagen; sitte helt stille. Tenke på hvor mye ingenting kan være. Lette regndråper som hilste vennlig; fortalte at nå har høsten kommet, til min store glede. I porten satt Reidar og gav meg billetten; som han har gjort i elleve somre før denne. I går sa han:
– Det er Hanne ikke sant?
Jeg kjente at hele kroppen smilte, og jeg trengte ikke si noe. Bare blunke med øyet; jeg grep billetten, og fikk smilet mitt i retur som en glødende gave. Da Anne Grete sang meg fjorårets blågg fra eventyret, om at kjærligheten er et sted å feste blikket – som første sang – tenkte jeg med meg selv: I denne sommeren har jeg opplevd alt; hvis tiden stanser nå så er det på det rette stedet. Jeg trenger ikke mer.

Og tiden den stanset. I halvannen time stod den helt stille, og Anne Grete sang, og fortalte. Kanskje er mine øyne også nye, men noe er forandret. Hun bærer en ro; åpen og nær, trygg og bedre enn noen gang. Jeg så henne på stor scene I Fredrikstad for en måned siden. Det var magisk. Dette var mer. Jeg tror nok Goethe har rett, Anne Grete; sjelen er for stor for livet …

Så jeg reiste meg fra stolen da konserten var omme, gikk ut døren, ut av rommet og ut; i livet. Lamslått av alt dette vakre som omgir meg her kikket jeg opp på to flaggermus; det så ut som de lekte. Med hodet mitt lent tilbake; der det så ofte har vært dette siste året; ansiktet mot himmelen; i tankene.
– Jeg skulle ønske at jeg også kunne fly. Så jeg fløy meg avgårde.

Men selv superhelter kan ikke fly på tom mage.

I dag fikk jeg med meg mesteparten av frokosten.
Jeg har aldri sett så mye folk her på gården … Heldigvis har jeg en helt egen evne til å koble dem vekk, forlate stedet selv om jeg er til stede, og frokosten varte plutselig lenge. Jeg hadde med meg boka mi; lot rare blikk forbli rare, og kjente hvordan jeg fylte kroppen med alt den trengte før turen opp på fjellet. Proteiner, skive med tonnevis av smør, hjemmelaget rabarbrasyltetøy, kaffe, og en god dose ro. I dag varte frokosten langt over en time. Her finnes tid i massevis til akkurat det.

Jeg hadde peilet ut turen min allerede på dagen i går. Sneket litt rundt oppe i dalen. Jeg visste hvor jeg skulle gå, og hvor jeg ville ende. Jeg visste ikke hva jeg hadde i vente. Jeg endte med en vandring i fjellsidene som knyttet seg i magen. Jeg har klatret i steinrøyser, dinglet i vaier og plankebiter som var boltet i fjellet til hjelp for sånne som meg. Tre ganger krysset jeg en hengebro; følelsene hadde en mening hver gang. Sekken var dårlig pakket. Jeg hadde det jeg trengte for turen i seg selv, men om noe skulle hende … Været i Hardanger er på grensen til det hormonelle. Jeg hadde med det aller viktigste; en tørr trøye. Siden jeg planlegger å bli barfotløper var utvalget sko med på turen heller tynt også. De jeg hadde tatt med var glatte. Asfaltsåle. Hverken sko, eller sokker dekket anklene mine, så lyng, stein, kvist og gjørme hilste dem velkommen til fjells på sin kjærlige måte. I tillegg var det generelt bratt. Det var tungt for en kropp som har ligget nede så lenge. Stiene var heller ikke T merket, så hver hundre meter måtte jeg stoppe. Forsikre meg om at, ja, dette ligner en sti. Jeg er på rett vei. Det ble mye speiding etter sti, og varder, men jeg fant frem! Bjørndal seter! Uansett hvordan turene mine blir, så er det noe eget med å nå toppen. Finne frem. I alt dette store. Før tankene kommer om at jeg faktisk må ned igjen. Nedturen!
Jeg anbefaler selvfølgelig turen på det sterkeste, men ikke nødvendigvis å gå den alene!

Det har gitt meg mange spennende opplevelser; det å være redd for så lite. Jeg har begynt å tenke litt annerledes på dette den siste tiden. Livet er ikke bare ytterpunktene; livet og døden. Det er jo alt det som er imellom også. Skadene; sorgene; sykdommene; alt som kan hindre meg i å bevege meg akkurat så fritt som hele meg behøver. Dette fysiske; levende. I dag var jeg faktisk litt redd av mitt eget overmot. Jeg var veldig forsiktig underveis, men neste gang jeg ser at turen byr på slike luftige sprang, så vil jeg kanskje snu. Komme tilbake; gå med noen, om ikke annet pakke litt bedre. Jeg er så liten, og i dag var fjellene uendelig store …  Jeg vil ikke feile igjen. Jeg kan ikke miste dette frie; dette som har blitt hele meg.

Som alle eventyr har også dette en ende. I morgen, etter frokost, skal livet på veien igjen. Ny retning; nye reiser. Noe er allerede planlagt. Skole, jobb og en tur til Italia; resten skal komme uten en tanke. Høsten er min beste tid; akkurat nå kan jeg ikke forstå hva det skal bety.

Jeg drømte en gang at jeg var i Rosendal. Inne. På konserten til Anne Grete. Hun spurte meg, ut av alle, hvilken sang jeg ville høre; hvis jeg kunne velge. Jeg fortalte henne om hvordan jeg ikke liker å ønske meg mer enn jeg har; at alt jeg hadde hørt var mer enn jeg trengte …. Men, la jeg til, hvis du spør henne hvordan hun har det, så svarer hun: – jeg har det sterkt

Jeg slutter eventyret mitt der det begynte, og siterer første vers av den siste sangen i går. Det er et år siden alt begynte. Forståelsen, tålmodigheten, og takknemlighetens styrke. Store er de som tar seg bryet, og orket, til å holde opp speilet mot ditt eget bilde. Kanskje den fineste reisen av dem alle er den som fører innover? Mot hjertet? Til de fire kamrene du skal fylle.

Når du spør henne hvordan hun har det,
svarer hun:
– jeg har det sterkt,
og du tenker: Hun er; hun ser …
Ansiktet hennes er rolig og sikkert
du ser hun har levd hemningsløse netter,
og milde dager til ende,
og du tenker; lav sol og høy himmel

~ Anne Grete Preus

IMG_20140816_104842 IMG_20140816_195442 IMG_20140816_200000

 

 

 

Read Full Post »

Jeg må innrømme at jeg liker denne malings-greia som kom til meg som en tanke en dag sent i april. I tre uker har jeg eid maling, og plutselig føler jeg at jeg har fått grep om penselen, og det er fint å se et bilde bli til.

DSC_1123

Read Full Post »

1391618_10153382273305192_30394131_n

Read Full Post »

Enten så må jeg legge lista litt lavere, eller så får jeg kjempe ræva mi over uten å rive.
Det er bare jeg som holder det svaret.

Read Full Post »

… og høsten er den fineste tiden for ettertanke.
For verden står fremdeles i flammer. Fremdeles er det et snev av glør igjen i de snart utbrente tretoppene, men ikke mye. Det er ikke lenge før det askegrå og hvite brer seg over nok et år, og før vi vet ordet av det så kommer våren med sin evige optimisme og nye gnister blir til glør.

Jeg var på Anne Grete Preus konsert i går kveld. Igjen. Sangen «For gyldne tider» fra det nye albumet hennes overrasket følelsen mine. Kanskje ikke i går, men i dag våknet jeg med denne teksten liggende lunt under huden. Jeg husker det kom et «oj …» da sangen var ferdig, og mer positivt kan det ikke sies fra min side.

DSC_0219-1

Sangen har ikke nødvendigvis så mye med tankene mine å gjøre, men ofte trenger jeg bare en liten setning før tankene begynner å spinne. Den siste tiden har jeg tenkt mye på alle de små tilfeldighetene. De som kommer mens dagene går. Flammer som tennes og slukkes. Det som konstant forandrer manuset til livet, og som passerer rytmisk uten egentlig å ha gjort så mye ut av seg. Jeg tenker på de små møtene som ikke var planlagt, men som nå er en del av varmen i hjertet. Jeg snakker om menneskene jeg har møtt i eventyrene.

For jeg har skapt meg mange eventyr de siste årene. Det hele begynte med en alenetur til Rosendal. Det året da alt det dumme skjedde. Det året jeg innså at jeg trenger å bevege meg på skummelt farvann for å føle meg levende. Jeg snakket med Anne Grete den sommeren … og styrke ble sterkere. Etterpå reiste jeg alene til Siena.
Siena er vakker, og jeg tenker ofte på dagene som startet klokken åtte med at Paulo kom og banket på døren min fordi frokosten var klar. Pronto. Jeg tenker på Zoy, hunden som familien jeg bodde hos hadde, og jeg tenker på Patricia. Den utrolig vakre damen fra USA som var min faste pausevenn gjennom skoleukene våre på italienskkurset. Jeg har ikke sett eller hørt noe fra dem siden, men de er her. Rett under den vinterbleke huden.

Så reiste jeg til Fjærland. I sommeren før alt det slitsomme skjedde. Jeg reiste for å være alene. For å løpe i fjellet. For bare å være. Og å være var jeg. Men ikke alene. For jeg tenker på de 200 år gamle skinnstolene jeg satt i foran den varme peisen. Historien jeg skapte fordi jeg hadde kjøpt meg en ny veske før jeg dro. Den som gjorde at jeg nå husker servitøren som satte seg ned ved min side, og vi begynte å snakke. Fordi han hadde en helt lik veske den gangen han var skolegutt og vokste opp i England. Alene høres kanskje ensomt ut, men sjelden er alene helt alene. Vi snakket lenge den kvelden. Så reiste jeg til Rosendal igjen. Jeg ble så syk rett før jeg reiste at jeg knapt husker den turen. Men jeg husker Anne Grete. For første gang hørte jeg hun spille Lav Sol, Høy Himmel. En av mine favoritter gjennom lenge. Sangen som begynner med ordene: Når du spør henne hvordan hun har det, svarer hun: -Jeg har det sterkt (…).

Historiene er mange, men dette året som er på vei til å passere er nok mitt sterkeste år.
Jeg husker han i resepsjonen på hotellet i Roma, der vi endte opp med å snakke om våre favorittbøker. Hver eneste kveld etter middag.
Så tenker jeg på henne som spurte om et bilde i parken i samme by. Hun som var mer ensom enn meg i den store byen med alle lydene. Jenta fra Albania som ville drikke kaffe med meg på en liten café i de travle gatene. For så ensom var dagen. Så vi fant hverandre. Så historiene fra et land jeg knapt har hørt om har nå blitt en del av meg. Historier som jeg aldri ville hørt uten tilfeldighetene.

Jeg husker pianostemmeren. Han som ville ha meg med på kveldsbad en vakker sommerdag i Hardanger. Den tredje sommeren jeg dro alene. Han som alltid hadde kajakken på taket av bilen sånn i tilfelle sjøen åpnet seg. For muligheter. Jeg fikk et helt liv servert den kvelden, sammen med jordbær med fløte. Jeg har ikke sett han siden, men historien sitter i meg som om den ble fortalt i går. Historien fra den turen som også gav meg et varmt hei. Et hei jeg heller aldri kommer til å glemme. Det tok meg mange uker før jeg egentlig forstod hva som skjedde den kvelden i parken da Anne Grete plutselig gikk rett forbi meg og tilfeldighetene igjen møttes i det lille ordet. Ordet som nå ligger her. Varmt under den rødmende huden. Noen ord snakker høyere enn andre. Det er ikke størrelsen eller mengden det kommer an på.

Så er det alle menneskene fra Klosteret … De som har fått et eget kapittel. De som jeg levde så tett innpå, men aldri kjente. Allikevel er de her, rett under den varme huden, og noen litt dypere enn andre. Noen litt nærmere hjertet. Nærmere flammen. Glørne under utbrente topper. Best husker jeg Frøken, og steinen, og Naboen fra Nord. Så finnes det en Bergenser som ikke helt slipper taket. Tilfeldighetene over at det er akkurat de menneskene som var der akkurat det året. Som kanskje ikke er så tilfeldig som jeg skal ha det til. Kanskje historiene blir fortalt akkurat slik de er ment for å være … Flamme før gråhvit aske. Konstant, men forandret.

Konserten med Anne Grete var som vanlig enorm. Jeg har fulgt henne i tretten år nå, og jeg har for lengst mistet kontrollen over hvor mange konserter jeg har overvintret. Konserten i går var min tredje bare i år, og jeg har ennå en til før året skifter navn.
Mange spør meg hvorfor jeg liker Anne Grete så godt, og det kan jeg nesten ikke svare på selv, men jeg har tenkt noe tanker om det. Mye er kanskje tekstene, litt er melodiene, men mest må det være mennesket. For det finnes mennesker som fyller hele meg uten en gang å være til stede. Sånn som Frøken. Og Naboen fra Nord, og noen flere …
Anne Grete gir meg en merkelig ro jeg ikke kan beskrive. Som hun sa selv i går så var noen av de nærmest scenekanten knapt påtenkt da hun startet sin solokarriere for 25 år siden. Jeg smilte innvendig, men bekreftende som en av de. Jeg allikevel veldig glad for at hun ventet til jeg ble voksen før hun kom til Garage her hjemme i Bergen.

For gyldne tider. For flammene.

Read Full Post »

Older Posts »

%d bloggers like this: