Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Min barndoms verden’ Category

På 80-tallet, da jeg var liten, ønsket jeg å være like tøff som broren min, Inge. Det endte med at håret mitt ble klippet ganske så kort, men forble langt i nakken. Broren min var den tøffeste broren i hele verden, og jeg følte meg veldig heldig siden han var broren min. Broren min, Inge, var voksen allerede da jeg var liten, og jeg husker at han flyttet ut lenge før jeg slapp å dele rom med min søster. Inge kjørte Opel Manta, med terninger hengende i sladrespeilet, og når jeg ble stor skulle jeg også kjøre Opel Manta, med terninger i speilet, sånn som han. Ikke bare hadde han egen bil, men han fikk også lov til å fiske, midt på natten, sammen med pappa og bestefar, for så stor var han, og det syns jeg var skikkelig tøft.
Jeg har en bror til. Ståle. Han er litt yngre enn Inge. Han var den tøffeste broren jeg visste om, og jeg følte meg ganske heldig siden han var broren min. Da jeg var liten ville jeg bli som Ståle når jeg ble stor, og det endte med at jeg klipte håret enda kortere. Med pigg. Akkurat sånn som Limahl, for det syntes Ståle, og jeg, var tøft. Ståle kjørte også Opel Manta og jeg husker at jeg tenkte at han gjorde det fordi han hadde den tøffeste broren i verden han også. Og det var jeg jo helt enig i.
En gang, mens vi var på campingtur, kledde Ståle meg opp med kassettspiller på skulderen, 80-talls-rosa Poco Loco grilldress, røde tresko, og Rayban solbriller. Så lærte han meg å si «piss off» mens jeg viste bare den lengste fingeren. Jeg husker ikke dette selv, men mamma har vist meg falmede bilder av øyeblikket og hun fortalte at det var broren min, Ståle, som hadde stilt meg opp. Stemmen var blottet for en mors stolthet da hun fortalte. Jeg syns det bare var gøy, og det syns jeg fremdeles, selv om jeg har sluttet å vise bare den lengste fingeren for mange år siden.
Hjemme hos mamma og pappa har vi mange bilder fra somrene på Støren camping. Mange av bildene er av personer uten hode. Ikke fordi det var så mange hodeløse mennesker på camping, selv om det var det også, men fordi mamma ikke alltid var den beste fotografen. Hel-automatisk kalte hun fotoapparatet, selv om hun måtte huske å sveive filmen tilbake selv. Mamma sa at hun og pappa hadde vunnet det på tivoli rett etter at de hadde giftet seg, og at det var et veldig godt kamera. Noen ganger da vi hentet de fremkalte bildene hos fotografen kunne det være bilder fra 17. mai og julaften i samme konvolutt. Uten at vi følte at vi hadde gått glipp av å forevige noen øyeblikk av den grunn. Ofte var bildene tatt ved et eller annet måltid. På den måten så alle bildene like ut, og vi visste knapt i hvilken anledning de var knipset. Mamma sa alltid at hun kunne se på klærne, eller hvor store ungene var, og dermed vite hva vi feiret. Jeg syntes alltid at vi så like små ut hele tiden. Som den gangen mamma tok bilde av meg som badet i en bøtte utenfor forteltet på campingen. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang badet i en bøtte, men mamma sa jeg var sint som et lemen fordi jeg måtte bade i en bøtte, og at det krevde sin kvinne for å få meg oppi der. Da hun fortalte dette tenkte jeg at det var jo ikke så rart. Enhver unge med et snev av respekt for seg selv burde bli sint for å bades i en hvit plastbøtte. Mamma sa at jeg måtte bade i bøtta fordi sanitæranlegget på campingplassen var i dårlig forfatning og at vi bare gikk dit når skrubbing var høyst nødvendig. Jeg visste ikke hva et sanitæranlegg var, men jeg tenkte at ingen sanitæranlegg kunne vel være verre enn ei hvit plastikkbøtte, som jeg måtte bade i, splitter naken, midt på en campingplass, men jeg sa ingenting. Jeg visste jo ikke hva et sanitæranlegg var.

Utdrag fra «Der summen av ord blir alle tanker.»

Hanne Østhagen

Read Full Post »

Da jeg ble født, en høstdag i 1981, føler jeg at mye av verden ramlet sammen i bakrusen av min velkomst. Det meste som kunne gå galt gikk galt på 80-tallet. Det ha jeg alltid ment. Mange ganger, mens jeg har vokst opp, har jeg tenkt at verden raste sammen rundt føttene våre bare fordi mitt uheldige meg ble til. Når jeg nå teller 2013 på fingrene, og daglig ser en verden som går til grunne, tenker jeg at det er født mange uheldige sjeler etter meg også. Det er jo betryggende, i hvert fall for mitt vedkommende, og jeg avskriver meg mer og mer eneansvaret for en verden som, i tide og utide, fremdeles, lider av strømbrudd.

Da jeg var liten ble det eneste strømbruddet jeg husker skapt av tordenværet. Jeg var forferdelig redd for tordenvær da jeg var liten. Jeg var helt sikker på at hele himmelen skulle rase ned i, nettopp, hodet mitt. Det var jo jeg som var skylden i at verden stod på hodet, i hvert fall var det det mamma noen ganger sa. Eller var det rommet mitt hun mente da?  Uansett. Jeg visste at en dag skulle jeg skulle få svi. Når det tordnet gjemte jeg meg som oftest under et bord. Helst med tepper hengende ned fra alle kanter av bordet så jeg endte opp med å ha mitt eget lille hus inne i huset. Da var sjansen dobbel så god for at akkurat mitt hus ikke ville bli knust til pinneved og satt i flammer av lynets snerrende gap. Der satt jeg til jeg sovnet, og jeg kastet aldri bort en gylden sjanse for noen timer søvn utenom nattesøvnen. Jeg var tross alt en lat unge. Så jeg sov til langt over uværets slutt og var jeg heldig bar mamma og pappa meg rett inn i sengen. Da jeg våknet dagen etter, på et sted jeg slettes ikke hadde sovnet, lurte jeg ofte på om jeg hadde kommet til himmelen, men så kom mamma inn og da skjønte jeg at det nærmeste jeg kom himmelen den dagen var varm frokost. Jeg trodde egentlig ikke på ting som himmel, helvete, Gud og slike ting da jeg var liten, men av en eller annen grunn trodde jeg at det tordnet på grunn av meg. Men jeg visste at selv om jeg en gang skulle bli tatt av lynet så skulle jeg allikevel komme til himmelen. Det hadde mamma sagt en gang vi satt i Volvoen til pappa under et tordenvær. Mamma sa nemlig at lynet ikke kunne ta oss der fordi bilen hadde gummihjul. Jeg husker at jeg tenkte at metallic lakk måtte være mer ledende for lynet enn at de triste gummihjulene skulle bli min faktiske redning. Jeg trodde ikke så mye på himmelen annet enn når det tordnet, men jeg trodde på plenen. En gang sa mamma at hun tordnet på grunn av meg og da ble jeg skikkelig redd. Da løp jeg ut i hagen i stor fart. For nest etter himmelen måtte det å få mamma i hodet være det verste.
Vi hadde stor, myk, grønn plen utenfor huset vårt da jeg vokste opp. Der kunne jeg ligge å kikke opp på skyene og mye gjemte seg der. I skyene. Jeg husker at jeg en gang så Pluto i skyene, men da sa søsteren min at Pluto var en planet og at jeg ikke kunne se den i skyene, på dagtid, og uten stjernekikkert. Jeg brydde meg sjelden om hva min søster sa, og jeg visste at jeg ikke trengte stjernekikkert for å se Pluto. Tidligere på dagen hadde jeg sett både Mikke og Donald. Ikke visste jeg hva en stjernekikkert var engang, men det hadde sikkert vært fint å ha en, så jeg sa til mamma at jeg ønsket meg stjernekikkert til bursdagen min. Så når bursdagen min kom fikk jeg en liten kikkert med en tilhørende, liten, fuglebok som beskrev alle fugleartene i Norge. Uten at jeg var spesielt interessert i noen av dem.
Mamma ville nok at jeg skulle bli sånn som bestefar, og det syntes jeg var fint. Bestefar var gammel allerede da jeg var liten, men jeg husker han godt. Han hadde fuglebok, og jeg tenkte ofte at han nok var den snilleste bestefaren i hele verden, og da følte jeg meg ganske heldig fordi han var bestefaren min. Bestefar var også laksefisker, sånn som pappa, og han, og bestemor, var en stor del av mine somre på campingplassen i Sør-Trøndelag. Når bestefar ikke fisket likte han å kikke på fuglene på fuglebrettet utenfor kjøkkenvinduet med den lille kikkerten sin, og jeg var helt sikker på at han var den i verden som visste mest om norske fugler. En gang spurte jeg bestefar om han også hadde sett Pluto i skyene. Da han svarte at Pluto var en planet og at vi måtte ha stjernekikkert for å kunne se den skjønte jeg fort at det var søsteren min som skulle bli som bestefar og ikke jeg. Og det var jeg egentlig glad for. For bestefar snorket, og jeg husker at jeg en gang ønsket meg av nissen at jeg ikke ville snorke sånn som bestefar. Jeg var villig til å fraskrive meg alle leker, marsipangriser og tennissokker det året, bare jeg slapp å snorke så høyt som bestefar. Noen ganger da pappa og bestefar hadde fisket hele natten måtte vi ungene være stille sånn at de kunne sove på dagen. Jeg forstod aldri hvorfor vi måtte være stille for det var jo bestefar som vekket resten av campingen, men jeg sa det ikke til noen. Jeg likte ikke å si at jeg ikke forstod, for jeg forstod ofte, utenom da det egentlig ikke var noe å forstå.

Utdrag fra «Der summen av ord blir alle tanker».

-Hanne Østhagen-

Read Full Post »

%d bloggers like this: