Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘rangel’ Category

Jeg skulle bare på konsert denne kvelden.

Dagen hadde vært lang, sånn som dagene mine ofte er. Den startet i det varme bakeriet. Det er rart hvordan bakeriet føles lunere, og lukter enda litt mykere av alt det søte, nå som høsten er mektig og vinteren er nær. Jeg rakk å gjøre yoga, og jeg kjøpslo med tiden. Vi ble enige om sytten tomme minutter med gulrotkake og kaffe. Sånn lar sinnet seg pleie. Så åpnet dørene.

Det er alltid litt rart. Å gå på konserter alene. Jeg har god trening nå, men disse tankene kommer snikende. Jeg ser meg rundt i rommet, og det er bekreftende lite av sånne som meg. Jeg rister det av meg. Hvis ikke jeg bryr meg, så gjør vel heller ingen andre det? Jeg stiller meg opp midt på gulvet, der ingen andre står. På min måte. Jeg prøver å telle på fingrene. Alle disse konsertene, hvor mange er det? Fingrene strekker ikke til; heller ikke tærne, eller andre kroppsdeler som går an å telle. Jeg stoppet på førtien, uten at jeg vet om det kan stemme. Menneskene blir flere og de kommer tettere. Fiklende. Skrålende. Rødvin og meninger. Det er mye jeg må høre. Selv om jeg egentlig ikke gjør det. Gulvet fylles til randen. Det dulter i ryggen og det er krevende, for den som styrer det tålmodige. Jeg presses ut til den ene siden. Jeg innrømmer det. Jeg er ufattelig svak for spisse albuer. Jeg lar de vinne, gang på gang, men scenen står fremdeles trygt i øynene mine. Så kommer Anne Grete, og jeg slutter å puste.

I hvert fall for et lite øyeblikk. Så gir jeg deg smilet, og en usynlig tåre som også har lyst til å hilse.

Tre hundre og fem og seksti doser dagslys kan bare settes, én og én.

Du synger meg hele bloggen. Du synger meg alle dagene i året, livet, og alt som skal komme. Du ror meg over, fester kjærligheten til blikket, og spør meg om hvem som lærer fuglene å synge. Du gir meg ditt ønske, og kraften fra en sommerfugls vinge. Du svarer ditt sterkeste, når jeg spør deg om hvordan du har det …

Jeg kjenner ydmykheten renne som en stri elv fra toppen av hodet, ned, gjennom brystet, der den forgrener seg videre ut i armene, og hendene. Det strømmer ut i fingertuppene, og hele veien tilbake, ned, og forbi kaken i magen, før elva stuper ut i fossefallet, og lander et sted i føttene, og stilner, under fotsålene. Jeg er forundret over at jeg klarer å stå så stille i dette følelsesbruset, så lenge. Jeg møter deg i øynene. Du begynner å lese diktet …

Jeg forstår ikke hva som skjer, men leppene mine går synkront med dine. Alt er mektig. En hallusinasjon eller en forelskelse. Stemmen din er så rolig. Det er mange konserter siden jeg hørte deg sånn. Jeg tror jeg har blitt gammel. Eller svak. Myk, eller skjør. Eller kanskje jeg har blitt så sterk at jeg kan gi rom til alt mitt svakeste. Jeg kjenner at jeg igjen har lyst til å grine, og ved nest siste strofe forstår jeg det som skjer.

«Mea Maxima Culpa». Jens Bjørneboe. Jeg kjente Han lenge før jeg kjente Deg. Jeg møtte deg i dette diktet. Diktet som ledet meg til Fullmåne. Diktet som gjør at jeg står akkurat her, akkurat nå. Begynnelsen på eventyret. Det legger seg en iskald bris over ryggen, nakken og armene mine.

Jeg har lyst til å skrike takknemligheten ut. Skrike så høyt at lydbølgene for all tid setter sine spor i ditt dypeste. Men jeg gjør det ikke. Selvfølgelig gjør jeg ikke det. Jeg er ikke sånn. Jeg smiler tilbake, og så er tiden vår omme. 

H.

14393387_10157692775870192_138048612_o

Mea Maxima Culpa

av Jens Bjørneboe

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
«Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?»
Hvem er et menneske som ikke vet
At han bør frykte all rettferdighet?

Det er min sum av alt hva jeg har sett:
Jeg håper Gud lar nåde gå for rett!
Jeg håper Gud i himmelen vil si:
Rettferdigheten, barn, den glemmer vi.

Spør meg om “skyld”! Det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord!
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva en har syndet, har vi alle gjort!’

Vi har sett uskyld, og vi skjendet den.
Vår egen store skyld er alt vi har igjen.
Vi har sett skjendsler, og vi lot dem skje.
Ti det var skjendsler alt vi kunne se!

Vi har lidt urett. Vi begikk den selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen av blod.

I våre hjerter der er loven lagt.
Og hver en tøddel av den står ved makt.
Alt står som onde bilder fra en rus:
Av jorden har vi gjort et slaktehus!

Akk, vi må bøye oss i skam og si:
Rettferdigheten, Gud, den frykter vi!
Hvem er et menneske som ikke vet:
Vi trenger nåde og barmhjertighet!

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
Hvem er et menneske, og ikke skyldbevisst?

Advertisements

Read Full Post »

Da du kom til meg så jeg hvordan dine salte tårer tynget din varme. Jeg så livet du hadde angret og kjærligheten du kom for å gi. Du fortalte hvordan du en høstdag hadde blitt kysset av en engel, fløyelsmykt som honning, og hvordan du hadde følt stegene av tankene jeg gikk etter deg. Du fortalte meg videre om den dagen da ensomheten lå melankolsk vakker i høsten, og solen falt som varmen fra hjertet ditt. Du fortalte meg; at som Gud hadde skapt underverket av syrlig sødme i et eple, og hvordan Hun hadde skapt varm te med honning som én, var også vi skap for å være. 

Dette er utdrag fra ei novelle jeg skrev for tre år siden. Ofte henter jeg denne novella frem igjen. Det er noe med følelsen. Høsten. Den gjør mye. Jeg har bestandig elska høsten.

Read Full Post »

En ting er i hvert fall helt sikket. Å reise på tur alene er veldig lærerikt!

IMG_20130721_232006

Dagene her i Rosendal forsvinner lenge før jeg har fått satt hodet i Rosendal modus. I år klarte jeg ikke motarbeide den fristelsen som alltid trenger seg på om å bli en dag lenger enn planlagt, så jeg blir en dag lenger enn planlagt. Det var plass til meg, solen steiker fra knallblå himmel, nesa er lett rød og rommet jeg har fått denne gangen har en helt egen ro. Ingen grunn til å reise hjem med andre ord. Turens egentlige mål, konserten på fredag, var vakker som den alltid er. Med dette blikkfanget som bader i glødende kveldsol, gjorde stemningen ekstra spesiell i år og jeg fikk høre tittelsporet fra Anne Gretes kommende plate. Det var veldig fint. Det er sjelden at været stråler så vennlig som det gjør akkurat nå, og jeg tenker at for hvert år jeg er her kjenner jeg mer og mer at det ikke er konserten som er høydepunktet lenger. Ikke det at Anne Grete ikke kommer til å forbli en favoritt resten av livet, men det har liksom blitt min lille greie her nede. På tross av konserten. Jeg begynner å kjenne hele stedet på kroppen. Ikke minst kjenner jeg stedene å gå på tur. Enten jeg vil opp på en fjelltopp, en rolig tur rundt fossen eller bare opp til fjellvannet for å bade. Jeg tror det har sneket seg på meg at dette har blitt mitt feriested. Siden jeg ble syk for ett år siden må jeg roe hodet veldig med turgåingen, men jeg tok allikevel turen opp til Myrdalsvatnet i går, og jeg angrer ikke, selv om jeg ble stiv og litt trøtt. Det ble en mil i beina og all trening er god trening. En ting er i hvert fall sikkert og det er at turen i år var bedre enn den staheten tok i fjor! Jeg husker knapt at jeg var der, så medtatt var jeg da.

Jeg lærer masse av å være på tur alene!
IMG_20130721_144400Så langt har jeg lært at Norge, og spesielt Vestlandet, på en solskinnsdag, minner veldig om Italia. Selv om forskjellene er at spekepølsene er laget av sau, vin er byttet med eplemost, og oliven/vindrue-lundene er setre, steingjerder og skigarder her. Ellers er stemningen og følelsen den samme. Og begge deler gjør meg godt. Både det norske Italia og det italienske Norge.
På turen innover dalen, under steikende sommersol, lærte jeg også at ku lukter, nettopp, ku, at hest lukter gamp, og at sau lukter … Noe mykt og ullent. Nesten litt godt. Jeg innså jeg at øl er et språk vi liker best, og tør å stole på, mens nye, og tvers igjennom ekte, vennskapsbånd kan knyttes med en neve tørt gress.
I rommet med verdens mest harmoniske frokost har jeg lært at familier med barn på ferietur har et høyt støynivå og dårlig tid, uansett hvor stille tiden står rundt dem. De kommer aldri til å oppleve at på noen steder står tiden deilig stille, for det har de det for travelt til å se, og det er jo litt trist. Selv om de aldri får vite. Hverken opplevelsen eller tankene mine.
På lørdag, da jeg kom, lærte jeg at solkrem i den mest populære butikken koster 60 kroner mer for flasken, enn i butikken som ligger 5 minutter i retningen mot strømmen. Ikke at jeg kjøpte solkrem uansett fordi all butikk-solkrem forstyrrer hele hormonsystemet og blokker all opptak av vitamin D fra solen, men jeg hadde glemt min tube hjemme og da måtte jeg prøve lykken for å se om de faktisk hadde et alternativ til sånne som meg. Det hadde de selvfølgelig ikke, så da blir det heller skygge enn dårlig solkrem.
Inne på konserten lørdag kveld lærte jeg at mennesker får en enorm trang til å kremte hvis et rom blir helt stille, eller, for å unngå å kremte inne i stillheten, begynner å fikle med en dropseske for å unngå akkurat det. Å kremte. Det ville vært pinlig.
På min solnedgangstur opp til «Ja-benken» her i Rosendal hage lærte jeg, i går kveld, at pinnsvin er nesten helt døve. Så hvis du ser IMG_20130721_230102et på stien, kommende mot deg, så er det bare å sette seg stille ned, ikke røre en finger, og Ludvik vil trampe deg på foten. For det gjorde nemlig Ludvik, og da lærte jeg også å motkjempe trangen for å klappe et pinnsvin, som ser veldig innbydende mykt ut.
Så har jeg lært en ting som i hvert fall er helt sikkert, og det er at mandag er mandag. Uansett hvor du befinner deg. Her er malere, snekkere og traktorkjørere i full gang med ukens vedlikehold, mens jeg rusler ferielat rundt. Nå og da piper det en ryggealarm fra varelevering og posten må visstnok frem.
Jeg har også, lærerikt, fått kjenne på den ubehagelige følelsen av å glemme hårbørsten hjemme. Jeg har omtrentlig 75 centimeter med hår, det var lørdag, og alle butikker som kan ha en hårbørste hadde lørdagsstengt, unntatt dagligvarene, som sluttet å selge hårbørster som standardsortiment en gang på 80-tallet. Den gangen da butikkene hadde alt vi trengte, men som vi sjelden trengte å kjøpe, fordi selvfølgelig husket vi hårbørsten på tur. Jeg kjente panikken spre seg i tankene om varme dager og tursekk, og hårball, men den siste butikken jeg leitet i bar fremdeles preg av kjøpmannen på hjørnet. Det ble redningen. Jeg klarte å få med meg alle de forskjellige laderne til elektronikken min da.

Etter konserten, sittende, i stillheten av egne tanker, i hagen, lærte jeg at Anne Grete har hvit dressjakke, sånn som jeg, og at vi har nesten like briller. Så gav hun meg et gjenkjennende «Hei» der jeg satt. Kanskje ikke så rart med et ti år langt forhold bak oss i akkurat denne hagen. Med det har jeg lært mer enn nok til at jeg skal komme tilbake for nye opplevelser til neste år også. For en vis kvinne nynnet meg nylig en hardtslående tanke.
At kjærlighet, er et sted å feste blikket …

IMG_20130723_205519

IMG_20130721_233243IMG_20130721_232330IMG_20130722_152744IMG_20130722_222453

Read Full Post »

Just before our love got lost you said
«I am as constant as a northern star»
And I said «Constantly in the darkness
Where’s that at?
If you want me I’ll be in the bar»

Read Full Post »

Du minner meg om en jeg en gang kjente. Jeg tenker. Det kan være sant at det jeg minnes har vært virkeligheten. Jeg husker deg ikke. Noen ganger tviler jeg på om jeg egentlig noen gang møtte deg. Mest av alt betviler jeg at jeg kjente deg. Hvem er du? Hvorfor er du i minnene mine og hva gjorde du i livet mitt? Jeg husker du var der, i livet mitt, men jeg husker ikke hvorfor. Jeg vet at du er her. Jeg har en hel skoeske full av deg. Du tror jeg ikke føler deg. Du tenger ikke å være tilstede. Jeg vet ikke lenger hvem du er, men jeg vet når du er nær. Jeg møter øynene dine bak et tynt lag av skjørt glass. Det tynne usynlige. Avstanden som skiller  virkeligheten fra deg.

Read Full Post »

større enn meg selvJeg skulle så gjerne ha visst, hva det egentlig betyr, når to små mennesker, av alle mennesker her på jorden, kikker opp, mot stjernehimmelen, og av alle himmelens stjerner, ser de to små, den samme stjernen, falle?
Mange vil kanskje si det er en tilfeldighet, andre vil kanskje si at de to så to forskjellige stjerner, falle, samtidig, mens noen kanskje har aldri sett en stjerne, i det hele tatt. Jeg, som burde forholde meg objektiv til saken, vil kanskje si at det er noe langt større enn en liten tilfeldighet, men hvor stort det faktisk er, er jeg altfor liten til å vite.
For hva betyr det egentlig når de samme to, små menneskene, kikker mot vår ene stjernehimmel, mens stemmene er tosomme, og gode, i telefonrørets varme klem, og begge, ser den samme stjernen falle?
Mine objektive øyne husker subjektivt, hvordan hun lente albuene i vinduskarmen, hvordan vinteren var iskald utenfor glasset, mens månen lyste opp snøen som en motorvei, der stjernen falt.
Så si meg, hva betyr det når to, små mennesker, mye større enn seg selv, kikker opp på den lille stjernehimmelen litt nord for månen, og litt sør for hverandre, men langt der oppe, og ser sitt eget øye blunke?
Når det kommer til stjernehimmelen er jeg, naturligvis, ganske liten, men jeg kan være større enn meg selv, hvis jeg bare hadde visst. Så, hva betyr det, egentlig?  

Read Full Post »

Rangel

Hva faen er klokka? Jeg føler jeg har vært våken hele dette året. November takker snart for seg. Jeg har drukket rødvin. Jeg føler meg full, men jeg er altfor trøtt til å være det. Full. Det snør. Tror jeg da. Kanskje er det netthinnen min som lager stjernehimmel i hjernen. Hvorfor er unger våkne nå? Jeg er altfor trøtt til å kunne være en våken unge. Det er sent. Hadde jeg vært moren til de ungene hadde de vært i seng for lenge siden. Hvor mye er egentlig klokka? Jeg kunne ikke vært moren til noen som helst. Jeg klarer jo ikke å få meg selv i seng engang. Det er kaldt. Det snør. Tror jeg da. Det er ingen snø noen steder. Ikke i gatene. Ikke på de ihjelfrosne bilene. Ikke på de fullmåneopplyste fjelltoppene, men det snør. Tror jeg da. Jeg er glovarm. I lyset av gatelyktene ser jeg de gule nattsvermerne vimse rundt. Fuglene kvitrer. I hvert fall i mitt hode. Nei, det gjør de ikke. For det snør, så det må være snøen som blir fanget i de elektroniske fluesnapperne. Eller gatelyktene som har et gåent lysstoffrør. Ingen fugler synger i denne kulden. Jeg tror egentlig ingen i hele verden kan finne melodi i en kulde som denne. I hvert fall ikke fuglene. De er for smarte til det. Gatelyktene derimot…
Jeg er på vei hjem. Jeg er ikke for trøtt til å finne veien dit jeg bor, men jeg er for full til å tro at jeg faktisk har et hjem. Hva er egentlig den klokka? Jeg legger meg ned, uten at jeg stopper, for beina er forhåndsprogrammert, så jeg går. Jeg har ingen lyst til å snakke, men jeg snakker, for jeg kan ikke være stille når du fremdeles snakker til meg. Det er jo uhøflig, og jeg er voksen, men jeg innbiller meg at det snør. Barnslig fiksjon, men det snør jo, selv om ingen snø er å se noen steder. Ikke i gatene. Ikke på barna, for de er varmet av en mors kjærlighet. Ikke på de iskalde billikene. Ikke engang på toppen av den stupfulle månen. Jeg ser sommerfuglene nærme seg faretruende den elektroniske fluesnapperen. Hva er egentlig den klokka, og hvor dro bladene på trærne?    

HanneHarepus 29.nov 2012    

Read Full Post »

Older Posts »

%d bloggers like this: