Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘ro meg over’ Category

Jeg skulle bare på konsert denne kvelden.

Dagen hadde vært lang, sånn som dagene mine ofte er. Den startet i det varme bakeriet. Det er rart hvordan bakeriet føles lunere, og lukter enda litt mykere av alt det søte, nå som høsten er mektig og vinteren er nær. Jeg rakk å gjøre yoga, og jeg kjøpslo med tiden. Vi ble enige om sytten tomme minutter med gulrotkake og kaffe. Sånn lar sinnet seg pleie. Så åpnet dørene.

Det er alltid litt rart. Å gå på konserter alene. Jeg har god trening nå, men disse tankene kommer snikende. Jeg ser meg rundt i rommet, og det er bekreftende lite av sånne som meg. Jeg rister det av meg. Hvis ikke jeg bryr meg, så gjør vel heller ingen andre det? Jeg stiller meg opp midt på gulvet, der ingen andre står. På min måte. Jeg prøver å telle på fingrene. Alle disse konsertene, hvor mange er det? Fingrene strekker ikke til; heller ikke tærne, eller andre kroppsdeler som går an å telle. Jeg stoppet på førtien, uten at jeg vet om det kan stemme. Menneskene blir flere og de kommer tettere. Fiklende. Skrålende. Rødvin og meninger. Det er mye jeg må høre. Selv om jeg egentlig ikke gjør det. Gulvet fylles til randen. Det dulter i ryggen og det er krevende, for den som styrer det tålmodige. Jeg presses ut til den ene siden. Jeg innrømmer det. Jeg er ufattelig svak for spisse albuer. Jeg lar de vinne, gang på gang, men scenen står fremdeles trygt i øynene mine. Så kommer Anne Grete, og jeg slutter å puste.

I hvert fall for et lite øyeblikk. Så gir jeg deg smilet, og en usynlig tåre som også har lyst til å hilse.

Tre hundre og fem og seksti doser dagslys kan bare settes, én og én.

Du synger meg hele bloggen. Du synger meg alle dagene i året, livet, og alt som skal komme. Du ror meg over, fester kjærligheten til blikket, og spør meg om hvem som lærer fuglene å synge. Du gir meg ditt ønske, og kraften fra en sommerfugls vinge. Du svarer ditt sterkeste, når jeg spør deg om hvordan du har det …

Jeg kjenner ydmykheten renne som en stri elv fra toppen av hodet, ned, gjennom brystet, der den forgrener seg videre ut i armene, og hendene. Det strømmer ut i fingertuppene, og hele veien tilbake, ned, og forbi kaken i magen, før elva stuper ut i fossefallet, og lander et sted i føttene, og stilner, under fotsålene. Jeg er forundret over at jeg klarer å stå så stille i dette følelsesbruset, så lenge. Jeg møter deg i øynene. Du begynner å lese diktet …

Jeg forstår ikke hva som skjer, men leppene mine går synkront med dine. Alt er mektig. En hallusinasjon eller en forelskelse. Stemmen din er så rolig. Det er mange konserter siden jeg hørte deg sånn. Jeg tror jeg har blitt gammel. Eller svak. Myk, eller skjør. Eller kanskje jeg har blitt så sterk at jeg kan gi rom til alt mitt svakeste. Jeg kjenner at jeg igjen har lyst til å grine, og ved nest siste strofe forstår jeg det som skjer.

«Mea Maxima Culpa». Jens Bjørneboe. Jeg kjente Han lenge før jeg kjente Deg. Jeg møtte deg i dette diktet. Diktet som ledet meg til Fullmåne. Diktet som gjør at jeg står akkurat her, akkurat nå. Begynnelsen på eventyret. Det legger seg en iskald bris over ryggen, nakken og armene mine.

Jeg har lyst til å skrike takknemligheten ut. Skrike så høyt at lydbølgene for all tid setter sine spor i ditt dypeste. Men jeg gjør det ikke. Selvfølgelig gjør jeg ikke det. Jeg er ikke sånn. Jeg smiler tilbake, og så er tiden vår omme. 

H.

14393387_10157692775870192_138048612_o

Mea Maxima Culpa

av Jens Bjørneboe

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
«Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?»
Hvem er et menneske som ikke vet
At han bør frykte all rettferdighet?

Det er min sum av alt hva jeg har sett:
Jeg håper Gud lar nåde gå for rett!
Jeg håper Gud i himmelen vil si:
Rettferdigheten, barn, den glemmer vi.

Spør meg om “skyld”! Det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord!
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva en har syndet, har vi alle gjort!’

Vi har sett uskyld, og vi skjendet den.
Vår egen store skyld er alt vi har igjen.
Vi har sett skjendsler, og vi lot dem skje.
Ti det var skjendsler alt vi kunne se!

Vi har lidt urett. Vi begikk den selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen av blod.

I våre hjerter der er loven lagt.
Og hver en tøddel av den står ved makt.
Alt står som onde bilder fra en rus:
Av jorden har vi gjort et slaktehus!

Akk, vi må bøye oss i skam og si:
Rettferdigheten, Gud, den frykter vi!
Hvem er et menneske som ikke vet:
Vi trenger nåde og barmhjertighet!

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
Hvem er et menneske, og ikke skyldbevisst?

Advertisements

Read Full Post »

Ut på tur!

Noen ganger kveler jeg meg selv med egne rutiner. Jeg vet ikke hva det er med sommeren, men en ting er helt sikkert. Triste tanker om at varme dager og lune kvelder går så altfor fort. Jeg liker ikke sommeren så godt, men for første gang på mange år kvier jeg meg til vinteren skal komme. Selv om jeg liker høsten i mellom.
Jeg hadde avskrevet hele sommeren før den hadde begynt også i år, og målene som jeg hadde før vinden skulle dreie, og komme lunt fra sør, er knapt påbegynt.
Det går trått for tiden. Trodde jeg skulle være i løpeform allerede, men ingenting skjer. Kroppen sier til stadighet stopp. Med totalt utmattelse. Dog, jeg fikk til en latterlig intervalløkt på mølla i går. 2×5 minutter er ikke mye å skryte av, men seieren kom i dag da jeg faktisk ikke var dausjuk.
DSC_0232Så jeg stod opp, med valget som også kan kvele, om å reise til Hardanger. Hun gjør nemlig noe med hodet mitt, fru Kvinnherad. Øynene hviler godt her nede. Allikevel er det litt vemodig å kikke opp på Malmangernuten, med sine 890 meter rett opp, som jeg besteg drøye 40 raske minutter for to år siden. Friskt i minnene er også turen fra i fjor, som jeg egentlig knapt husker. Så syk var jeg da.
Mye surrer i hodet for tiden. Om valg for en bedre hverdag som jeg ikke verken finner eller er klar for å ta.

For tidene forandrer seg. Det bekrefter denne turen mer enn annet. Da bensinen kostet 15 kroner og 20 øre for literen da jeg fylte på den koselige bensinstasjonen i Eikelandsosen, og fergen var 30 kroner dyrere én vei enn den første gangen jeg var her. Ikke nok med det. Nå tar de seg betalt for at jeg skal få komme inn i hagen her ved Baroniet. Skal si jeg ble litt paff. Jeg hadde nettopp trukket kortet for å få lov til å parkere bilen. Kaffikoppen er ikke gratis den heller.

Jeg tror det som tærer mest på humøret er det å være syk og ikke ha den stabile økonomien jeg har vært vant til siden jeg begynte som lærling for 13 år siden. Verden er full av ferieklare, solglade mennesker med lomma full av skatte- og feriepenger, mens jeg knapt kommer meg gjennom måneden. En stund vurderte jeg å gi opp turen min til Italia, men jeg tror jeg har bestemt meg for å finne en løsning for dette uansett. Det er jammen ikke mye som gleder meg for tiden så det er kanskje greit å lukke øynene og dra.

Jeg har nettopp avsluttet et nettbasert skrivekurs som Bergen kommune har tilbudt meg, og det har vært spennende. Alltid litt nervepirrende å høre hva en erfaren forfatter har å si om skriveriene mine. Det har vært skummelt å levere ord, men det har gått over all forventning. Nå er det bare å huske på alt jeg har lært når jeg skal skrive videre. Skrivesperra henger nemlig tykt utenpå meg den også. Gleden over å skrive har dalt betraktelig. Ikke lett å være i skriveland når tankene er ensformige og destruktive. Jeg husker sommeren i fjor dro med seg det samme syndromet. Jeg håper det «bare» er dette. Skrivesperre og gladismekvalme.
I fjor reddet Fjærland meg. Spontantur til eventyrland. I år så blir det nok med turen på konsert her i Rosendal. Igjen. Anne Grete Preus. Igjen. Noen rutiner er av det gode slaget … Og som sagt turen til Italia på skrivekurs der. Håper noe godt kommer ut av det, og når gla’sommer’n er over, så kan jeg pakke høsten trygt rundt meg og finne inspirasjonen i forvandlingen som skjer. Jeg liker høsten. Kan ikke komme vekk fra det.

Bortsett fra at byråkratiet har innhentet stedet, så står tiden fremdeles stille her i Rosendal. Hagen står med åpne, fargerike armer, og jeg må innrømme at jeg befinner meg godt innenfor trivselssonen min. Kanskje litt over også. Jeg angrer alltid at jeg ikke drar før, eller blir til i morgen, men så var det disse pengene. Og ikke minst jobben. Jobbe seg sliten bare for å holde hodet over vannet.
Hadde jeg fått gullbillett vet jeg hvor jeg skulle fløyet.
Ut på landet. Til foten av et fjell.

Til stillheten fra egne tanker …

DSC_0230 DSC_0227 DSC_0229DSC_0250

Read Full Post »

Du trodde det var meg du så. Jeg husker at jeg tenkte, mens du lot øynene dine vandre meg, det er ikke meg du ser. Du trodde du gjorde noe galt. Det var aldri du som gjorde noe galt. Det var mine ord som var for skjøre til å gi en forklaring. Jeg husker hvor redd jeg var. Redselen for å feile. Du tenkte jeg var den sterke. At det var mine svake øyeblikk som var svake, og ikke omvendt. Sånn som det egentlig var. Jeg husker jeg tenkte. Du tror du ser meg. Jeg klarte aldri å forklare at det var ikke meg du så. Jeg husker du tenkte at jeg var sjalu. Du så aldri min redsel for å miste hvis du fikk vite. Jeg husker at jeg tenkte; jeg spiller gjerne sjalu for deg, hvis det får deg til å se. Uten å måtte forklare. Det var aldri meg du så. Jeg husker at jeg tenkte. Det er mitt ytre du ser. Dine vandrende øyne. De sa jeg ikke likte ditt liv. Jeg husker din stillhet. Du tenkte at du forteller meg alt. Jeg så din skuffelse. Du fortalte meg alt. Jeg husker at jeg tenkte at jeg hadde blitt snakket om og ikke til. Jeg glemte aldri følelsen av energien i rommet. Jeg luktet mitt navn i eimen av fortvilelse. Jeg husker jeg tenkte; jeg er ikke velkommen. Du trodde jeg ikke ville være med inn. Du tok meg i armen. Jeg husker hva den sa. Du tenkte at jeg er sur. Lei. Jeg husker jeg så dine øyne. Jeg husker at jeg tenkte; du tror jeg er sur. Lei. Du kjente aldri lukten. Av eimen i rommet. Den som luktet mitt navn.
Jeg husker at jeg tenkte; hvordan kan jeg forklare? Du spurte igjen om hva som var galt. Du så aldri svaret jeg prøvde å vise, da munnen min fortalte at allting var fint. Du tenkte at jeg løy. Jeg husker jeg så at du tenker at jeg løy. Jeg løy i min redsel. For at du skulle få vite. At det var ikke meg du så, men bare mitt ytre.
Du sa at jeg feilet. Du trodde jeg ville feile igjen og igjen. Du forstod aldri at hele meg var en feil. At det var dette jeg følte. Det var aldri situasjonen. Jeg husker at du fortalte at du måtte være min styrke. Jeg husker at jeg aldri svarte at jeg ville aldri be deg om noe slikt. Jeg husker jeg tenkte at jeg vil ikke være din smerte. Jeg så at du tenkte hvordan kan jeg være din kjære? Hva mer kunne du gjøre? Jeg husker jeg tenkte at jeg forstod det du følte. Hvis ikke du gjorde min lykke, hva kunne? Du gjorde min lykke. Du var den siste jeg trengte å miste. Jeg skulle ønske jeg var sterk. Sterk nok til å fortelle. Min tilstand med ord. At det var ikke meg du så. Det var mitt ytre. Inni. Var jeg svak.

hanneharepus - Kopi

Read Full Post »

Ahh, jeg har en skikkelig ræva dag i dag.
Alt gjør vondt og er tungt. Hodet, brystet, alle muskler og sener, og pusten prøvde å drepe meg, på turen hjem, opp bakkene til Sandviken. Selvfølgelig skal det gjøre vondt når jeg begynner på jobb kl halv 7 imorgen tidlig, og jeg står alene på vakta…
Kvelden skal videre bli brukt til tankekontroll, for jeg er skikkelig gretten på noe jeg ikke vet hva er. Eller det er vel akkurat det jeg er gretten på, det jeg ikke vet hva er, så i bunn og grunn vet jeg egentlig hva jeg er gretten på allikevel…  Det blir spikermatte og meditasjon i kveld.

Positiv.
Da er det fint at jeg i hvert fall har lest de fineste svarte ordene jeg noen gang har sett skrevet på et hvitt papir. De er det Kjersti Annesdatter Skomsvold som står for. Boka er fremdeles «monstermenneske», og ordene er:
…før eller senere må man treffe bunn, lufta må gå ut av ballongen og falle mot gulvet, den kan ikke klamre seg til taket for alltid, henge der evig, ingenting varer evig, den eneste kjærligheten som varer evig er den ulykkelige.

 

Read Full Post »

September.

Høsten er min tid.
Endelig er det slutt på rastløse dager, studentmylder og larmende by. Jeg digger når jeg kan gå nesten alene mellom regndråper og vindkuler på min vei hit og dit. Huset virker mer lunt, kjæresten enda mer god å ha, honningen i teen smaker litt mer søtt og selv den uhørlige lyden av stearinlysets flamme er nesten hørbar.
Jeg går rundt i et vakuum etter lysten på eplekake, varm sjokolade og fantastiske grønnsaker kokende i en suppe.

Det har vært lange to foregående måneder. Ingen finner fremdeles ut hva som feiler meg.
Jeg husker knapt hva som har skjedd, annet enn at det har vært forferdelig vondt. I dag er første dagen jeg tør si at jeg føler meg oppriktig mye bedre, men jeg tør ikke si det for høyt. Jeg har bare vondt i den ene armen akkurat nå, noe som kjennes ut som en kraftig senebetennelse. Allikevel. Senebetennelse i én arm er bedre enn kramper og senebetennelse i hele kroppen.
Jeg skal ta det litt med ro et par dager til før jeg forsiktig skal snike joggeskoene frem fra en påtvunget glemsel. Jeg har nemlig ikke tro på at det å sitte stille gjør det så mye bedre så sant feber og infeksjon er borte. Jeg har andre treningsformer klare for høstens kroppsgjenoppretting. Hvis jeg tør å hive meg på den bølgen 🙂

Det er noe med å være syk slik som jeg har vært i 2012. Jeg føler jeg har blitt et år eldre for hver uke som har gått. Med det å lære om sin egen kropp og hvordan den virker sammenheng med hodet. Å se hvor mye smerte vi mennesker fysisk tåler uten å gi opp.
Jeg har også lært at leger skal møtes med forbehold og spørsmål. Jeg har blitt behandlet på en måte som jeg mener ikke er akseptabelt. Jeg vurder faktisk å få dette frem i et media eller noe. At i utgangspunket friske jenter med enorme smerter som ikke har noen øyeblikkelig diagnose blir satt på vent med resept etter resept på dritt som Cipralex og Voltaren er et hån. Kroppen har vondt fordi noe er galt. Å sløve ned nervesystemet til ikke å føle noe får de pokker prøve med noen andre. Jeg har stilt store spørsmålstegn, og heller valg å roe kroppen med naturlig magnesium og en mild Ibux-krem. Jeg har selv lest meg til informasjon som har hjulpet meg veldig. Selvfølgelig etter at legene har sjekket meg for de mer alvorlige og livstruende sykdommer. Jeg mener ikke at leger ikke gjør noe bra, det er bare så jævli at jeg for andre gang dette året bare har blitt satt på vent til det går over av seg selv. Kroppen hadde ikke sagt au om noe ikke var galt.

Noe positivt har kommet ut.
Jeg har lært runddansen og viktigheten av mineraler, vitaminer og hormoner. At jeg etter å ha levd et helt liv med mindre kramper har lært at kramper sjelden er et resultat alene av verken salt eller væskemangel er nesten verdt smertene i seg selv. Jeg har også lært viktigheten av salt i kostholdet, noe jeg kuttet ut for lenge siden fordi jeg alltid har trodd at det fører til væskeansamlingene og krampene jeg alltid har hatt i kroppen. Jah, hva skal man si. Vi blir spydd ned av diverse informasjon fra alle kanter, så hvordan kan vi vite. Jeg digger at jeg har lært så mye om kropp, mat og hode. Når jeg blir frisk og finner hovedgrunnen til smertene mine kommer jeg til å bli i bedre form enn jeg noen gang har vært. Det gjelder å holde troen oppe i hvert fall, for det er lenge siden den sist var tilstedet!

Jeg husker at jeg gledet meg til mye. Jeg husker at jeg har gjennomført det, men jeg husker ingen detaljer. Det er som om 2 måneder er slettet fra hukommelsen min. Jeg husker noen glimt, men er ikke sikker på om det er jeg som har opplevd eller hva det har vært. Det er helt merkelig. Nesten som fylleangst fra 60 foregående dager.
Nå er høsten her. Bøddelen som upåvirket dreper sommerens liv og skapelser. Kulden som fryser blodårer til is i mange menneskekropper. Det snikende mørket som kommer, og som gjør hobby melankolikere som meg varme og trygge i sinnet.
Jeg skal bli frisk nå. Dagene skal brukes og nytes til å spise eplekake og drikke kaffe. Jeg skal forsiktig begynne å trene meg opp igjen, og jeg har et par fantastiske skriveprosjekter foran meg. En konkurranse er allerede innlevert, en annen er i prosess og i tillegg har jeg mitt eget langtidsprosjekt gående. Jeg er å bli funnet i byens vinduer fremover.
Høsten er min tid, og september min måned, sånn som det alltid har vært.

Jeg velger meg september.

Read Full Post »

Det er noe som river forferdelig innvendig for tiden. Jeg er virkelig ikke i form. Det har gått 3 uker nå. Fremdeles verker det i hele kroppen. Musklene er krampestive, det knaker i ledd og sener, og jeg er trøtt, sliten, forbannet, febervarm og rett og slett ganske lei av det meste. Ferien gikk rett vest. Løpingen har gått en annen vei. Om et par dager skal jeg visstnok jobbe igjen, og jeg ser ikke helt hvilken stein jeg må løfte for å finne superkrefter nok til å klare det. Jeg har stort sett sittet eller sovet. Delvis på grunn av en forkjølelse, men også for krampene i bein og mage, og den vonde ryggen og hoftene. Alt gjør bare vondt. Jeg er så vant til å heve meg over smerte. At jeg denne gangen ikke har en liten antydning av krefter til å overse det voldsomme gjør meg kanskje enda mer stresset. Styrke har alltid vært min styrke. Å fordrive smerte med mer smerte har fungert så langt. Nå sa det visst stopp.
Jeg håper virkelig at det er hormonbalanseringen jeg er i midt oppi som herjer inni meg, og ikke de håpløse forslagene fastleger kommer med.
Jeg spiser prikkfritt igjen. Grønnsaker, frukt, de rette proteinene, ingen salt, ingen sukker, ingen infeksjonstriggere bortsett fra en kopp kaffe om dagen. Grønnsaker etter håndfull prinsippet. Enkelt å huske på og i løpet av en dag får jeg da dekket de ca 500 grammene jeg trenger og masse supernyttige ting. Det tærer allikevel på kreftene dette også nå. Gløden for å spise riktig blir litt borte når jeg igjen ble slengt til marken. Jeg vet allikevel det at spiser jeg riktig så forkorter jeg varigheten av hva pokker det er som holder meg nede.
At jeg i tillegg må vente på ultralyd er jo hårreisende. Hvorfor kunne de ikke ta denne når symptomene var på sitt sterkeste. Jeg venter også på revmatolog. Kjempekuult.
Jeg tror i tillegg jeg skal ta en tur til Atle for å knaket opp igjen en gåen kropp, og kanskje ta turen til noen andre hjelpende sjeler jeg har kommet på fornavn med den siste tiden. Det går jo ikke engang oppover i motbakken nå.
Status på stedet hvil med stor fallhøyde. Over og ut.

Read Full Post »

per chi?


Alle fine, anche solo per un piccolo istante, io ero la ragione del tuo 
sorriso

Read Full Post »

Older Posts »

%d bloggers like this: