Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Namaste

namaste.png

 

Kjæreste,

Jeg har noe jeg vil fortelle. Jeg skulle ønske jeg kunne kalle fortellingen for livet, men så lenge skal ikke denne historien vare.

 

«En sirkel kommer alltid komplett» skriver jeg først.

En sirkel kommer alltid komplett.

Det er mandag. Bergen er så tung av regn at hun knapt klarer å holde øynene åpne. Merkelig nok føler jeg ikke det samme. Jeg føler meg mer våken enn på lenge. Dette året har, hittil, kranglet minst like mye som det forrige gjorde. Jeg lar det bare krangle. Det kan krangle med seg selv, eller finne noen andre å krangle med. Jeg er ikke så interessert i å leke. Ikke denne leken i hvert fall. Jeg sitter på Kaffekompaniet og drikker min kaffe. Jeg åpner et nytt dokument på skjermen framfor meg. Jeg har lagt den ene foten litt nonchalant over den andre. «Jeg tar imot det som måtte komme» skriver jeg videre.

Jeg tar imot det som måtte komme.

For det har kommet mye. Jeg er en sånn som blir gått ifra. Noen ganger lurer jeg på om det er jeg som faktisk skaper dette, men jeg gidder ikke bry tankene for mye med å gruble. Nok engang er en lang tid med en kjæreste forbi. Det er en stund siden det skjedde. Nå føles det greit å slippe faktumet fra brystet. Jeg har vært så stille disse siste månedene. Så stille. Så stille. Så stille.

Det er torsdag. Rosendal er så fylt av østavind at hun nesten ikke klarer å stå med hevet hode. Merkelig nok føler jeg ikke det samme. Jeg står mer oppreist enn på lenge. Det er snart tid for konserten med Anne Grete, og jeg kjenner at jeg har ventet på denne konserten før. Jeg kjenner en velkjent glede. Denne varmen jeg kjenner når hun kommer inn i rommet. Jeg kjenner meg ydmyk, og så takknemlig, for at jeg har valgt å følge akkurat dette fineste menneske, fra sted til sted, gjennom så lenge. Så kan jeg ikke tro noe annet enn at det må være litt rart for henne også. Å se denne merkelige jenta, med det lengste håret, oftest alene, konsert etter konsert, og nå har jenta blitt voksen. Fjorten år gjør en forskjell. Ikke bare med alderen, men med så mye. I kveld har jeg satt opp håret.

Denne gangen er vi begge tapre.

Jeg tror Anne Grete ikke er helt i form. Hun virket ikke i form sist gang jeg så henne heller. Jeg vet ikke. Mesterlig skjuler hun det, men mine førti Anne Grete Preus-konserter har et trent øye, og en magefølelse. Jeg smiler tilbake, og så er tiden vår omme. Så jeg går til benken min i hagen. Den som trofast står og venter på at konserten skal bli ferdig. Sånn at vi igjen skal sitte. Jeg kjenner litt på håpet, undrer meg over hvem som lærer fuglene å synge, og sier hei til et to år gammelt minne. Jeg føler meg uvel. Sånn som jeg ofte gjør når jeg, som ikke pleier å føle så mye, plutselig begynner å føle innmari mye.

Jeg vet egentlig ikke hva hun sa som traff meg så voldsomt. Kanskje var det den store tilstedeværelsen. Det går opp for meg: at ingenting skal vare. I hvert fall ikke som jeg kjenner det. Ikke engang det som har gitt meg mitt sterkeste. Ikke frokosten i morgen. Ikke turen inn til vannet. Ikke Rosendal med Anne Grete … Jeg kjenner plutselig hvordan jeg har lyst til å slippe tårene fra hjertet.

Jeg er en sånn som ikke gråter så ofte. Følelser er noe som ikke syns. Noe stille. Det som finnes innerst; bak alle maskene mine. Jeg kjenner at jeg blir blank i øynene, men jeg lar ikke det våte få trille nedover kinnet. Jeg pakker jakken godt rundt meg. Tar på meg vottene. Trekker hetten over hodet og ned til der kragen begynner på den andre siden. Det er så vidt rom til å myse. Jeg blir sittende. Lenge. Jeg ser hvordan himmelen krummer ryggen og trekker skyene over skuldrene. Som om evigheten får englevinger. Så blir himmelen borte. Jeg burde ha hørt bedre etter, da østavinden kom iskald innover slettene. Det var nok noe den ville fortelle. Noe viktigere enn det som har med isbreen å gjøre.

Jeg tar Natta med meg inn under den varme dynen. Vi blir liggende og holde rundt hverandre. Lenge. Så smelter vi, sammen.

Morgenen kiler øyelokkene. Jeg gløtter et øye og ser at Natta er borte. Så travelt Hun hadde det … Det er gryende tidlig.

Det er fredag. Plankeveggen er så rastløs av støyen fra menneskene, at han knapt klarer å legge puta over hodet. Merkelig nok føler jeg ikke det samme. Jeg føler meg mer fredfull enn på lenge. Det er sånn på dette stedet. Denne låven sover aldri lenge. Frokost. Videre. Noen er så tidlig ute at jeg ikke kan forstå hvorfor de ikke bare reiste i går. Mennesker går. Mennesker kommer. Jeg betrakter det. Som livet. Utsjekk klokken elleve, innsjekk klokken fire, og her sitter jeg. I den magiske stillheten i timene midt i mellom. Plankene har sluttet å trampe. Alt jeg hører er elva, fuglene, og det som vasker gulvet.

Ingenting forlater livet før du har lært det du skal lære av det.

Det er nok mye sannhet i det, tenker jeg, mens jeg går innover grusveien til Myrdalsvatnet. Jeg har gått her så mange ganger før. Jeg skriver ferdig hvordan lørdagen skal være. I tankene. I morgen må jeg reise hjem. Jeg tenker ofte på om det er vi som former skjebnen, eller om det er skjebnen som sender oss dit vi skal være … Jeg snakker med snekkeren som bygger båthuset. Så blir han et av disse menneskene jeg stadig vekk møter, men som jeg aldri skal kjenne. De som gir meg historiene sine. De som lager historiene mine. De som synger meg sangene. Vi prater lenge. Jeg tar han med videre. «Jeg snakker med snekkeren som bygger båthuset» skriver jeg i endringene. Grusveien ser alltid så annerledes ut når jeg går den motsatte veien, men den er like lang. På gården sitter Kvelden og venter på meg. «I morgen reiser jeg hjem».

I morgen reiser jeg hjem. Der finnes så himla mye jeg må gjøre. Jeg kjenner at jeg ikke har lyst til det. Så jeg skriver ingen liste. I stedet bruker jeg timevis på å sovne fordi jeg prøver å memorere alt jeg ikke må glemme. Jeg våkner. Jeg husker at jeg har lyst til å drikke kaffe. I stillhet. Alene. Så jeg skriver det ned på en krøllete serviett jeg finner i bukselommen. Det handler om å ta vare på det viktigste tenker jeg, mens jeg putter den ferdig krølla lappen tilbake i lommen.

Det er lørdag. Frokosten er så fylt av folk at han nesten ikke finner plass til flere. Merkelig nok føler jeg ikke det samme. Jeg føler at jeg har mer tomme stoler rundt meg enn på lenge. Malmangernuten ruver utenfor vinduene med de dype karmene, og jeg kjenner litt på savnet. Om å være der oppe. Høyt. Levende. Kroppen virker. Det er fyr i den store grua her inne i det gamle kjøkkenet. Jeg vet at jeg skal komme tilbake. Jeg betrakter hvordan solstrålene bryter seg gjennom glasset. Det er noe fint med det.

Plutselig er livet sånn jeg trodde jeg ønsket det, men jeg har nok aldri tenkt over hvor skummelt det kan være. Akkurat nå er Alene-ordet fryktelig skremmende, men det går bedre. Det er rart. Hvordan livet absolutt må balansere det sterke med det svake, og hvordan forandring er det eneste som blir værende. Litt sånn som det er med alle dagene. Så skriver jeg hvordan i morgen skal være.

Det er søndag. Tiden. Jeg roper den hjem, men den vil ikke svare. Alltid dette sjokket å komme til byen igjen. I går var ille, i dag går det bedre, selv om mye fremdeles er motstridende. Lufta er klam og støvete. Over alt finnes mennesker og bevegelse. Jeg sitter på Kaffekompaniet. Kaffen er lik, men ikke den samme. Jeg drikker.

Jeg visste hvordan jeg jeg skulle forme denne bloggen lenge før jeg visste hvordan reisen skulle være. På en måte vet jeg nok hva som skal komme. Alt dette jeg føler når jeg er på dette stedet. I år trenger jeg det. Mer enn jeg har trengt noe på lenge. Jeg trenger å føle noe.

Det lagrede dokumentet sier «Velkommen tilbake! Fortsett der du avsluttet: seks dager siden» Jeg hører den rytmiske lyden av tastene mens jeg skriver inn de siste ordene:

En sirkel kommer alltid komplett.

 

Kjæreste,

Jeg har noe jeg vil fortelle.
Jeg skulle ønske jeg kunne kalle fortellingen for Livet,
men så lenge skal ikke denne historien vare.

I natt drømte jeg om deg.
Du grep hånden min
på måten ord ikke kan beskrive.
Jeg skulle ønske jeg kunne kalle Drømmen for Livet,
men så lenge kan ikke drømmer vare.

Kjæreste,
jeg våknet tidlig i dag.

Det har vært en sånn dag
der vi har gått sammen,
bak mine lukkede øyne. Du grep hånden min
på måten ord ikke kan beskrive.
Jeg skulle ønske jeg kunne kalle Tankene for Livet,
men så vakre kan ingen forvente at alle dagene skal være.

Kjæreste,
da kvelden kom fikk jeg ikke sove.
Gjennom den mørke natten så jeg inn i dine blå øyne.
Du møtte meg med et blikk
som ord ikke kan beskrive.
Så lukket du øynene
da jeg åpnet mine … 

Selv ikke Mørket kan vare.

I den nye Dagen var du en stråle
gjennom det sommeråpne vinduet.
Du la lyset over min skygge
på måten ord ikke kan beskrive.
Jeg kjente din varme.
Så ble du borte.

Kjæreste,

Neste gang du går
fra meg,
kan jeg få være med?   

 

 

 

Brevet

Min kriger

Jeg kan nesten ikke tro hvor myke og rytmiske disse små yogi skissene endte opp som.

Virabhadrasana 2, utthita parsvakonasana og utthita trikonasana.

Ikke let, bli

Da 2015 startet var jeg fylt med undring om hva det året måtte bringe. Jeg gledet meg på en måte, men samtidig stolte jeg liksom ikke helt på det som skulle komme. Det var noe med alt jeg hadde lagt tilbake. 2014. Det store året. Det sterkeste av dem alle.

Så skulle det heller ikke gå lang tid før 2015 begynte å snuble. Jeg vet egentlig ikke hva som skjedde, men den ene foten hektet seg stadig vekk fast i den andre. Jeg klarte ikke å finne rytmen på dagene mine. Ingenting var som det gode året. Det var kaldt. Selv når vinteren forsvant. Våren var også hustrig, og kom med en voldsom dra-kamp mellom fornuften og følelsene. Jeg sluttet å skrive. Sluttet å tegne. Sluttet å male. Sluttet å hamre på ting som var musikken inne i hodet. Sluttet med alt det kreative jeg trenger for å beholde noe av det som gjør meg levende. Jeg gikk på skole …

Så døde bestemor. Dagen da skolen var omme. Jeg hadde sett frem til sommer og ferie så jeg kunne finne meg selv, og mitt frie, tilbake. Selv turen over fjellene kom utenom taktslaget. Jeg måtte rekke begravelse. Det finnes ingen planer for sånt. Heller ingen satte tanker om hva man kan forvente å føle. Det var kaldt. Jeg kunne nesten ikke tro at for mindre enn ett år siden så var jeg på den samme veien. Den gangen på vei mot eventyret. Da Bestemor fylte 90 år. Den sommeren som var så veldig sommer, og solen varmet verden til det nesten uutholdelige. Jeg husker at jeg tenkte mens jeg satt der i bilen: dette kan ikke være det samme livet … Hva skjedde?

2015 var nummen, men jeg gikk ut av skolen med toppkarakter på eksamen, og et snitt på 5,8. Uten at det påvirket humøret nevneverdig til det bedre. Jeg kom meg aldri opp på fjellene mine. Været var elendig, og i hvert veikryss var det gjørme. Jeg kjente at der stod jeg fast, mens jeg kjempet for ikke å la meg påvirke. «Fremover, Hanne.» Den rette veien er den som heter videre. Jeg hadde lært dette. Så da min årlige opplevelse i Rosendal ikke ble noe av, var den enorme skuffelsen knapt til stedet. Selvfølgelig måtte det være sånn.

Der er litt rart; så mye som blir gjort i alt som ikke gjøres …

Selv i motgang står Rosendal på kartet. Så jeg dro allikevel, selv om det ikke ble helt det samme. Sommeren var kald. Ansiktet var vinterblekt selv om det var august ute. Jeg husker en fin tur til Myrdalsvatnet, litt utmattelse og middagshvilen som varte helt til dagen etter. Så var sommeren over.

Helt til skolen begynte. Så sta kan årstidene være. I to uker var sommeren ekte. Det er rart hvor lite som skal til før solen har smelte et bunnfrossent hjerte. Jeg begynte å tenke meg tilbake. På alt året hadde vært, i stedet for alt det ikke hadde.

2015 var det året da livet var en yogamatte. Så mye det skal bety for det som skal komme …

Det snek seg gradvis på. Den aller første gangen var i påsken. I tre hele dager etter første time var jeg så stiv at jeg ikke klarte å gå normalt. Det jeg tenkte: jeg må tilbake. Her er det noe å hente. Så jeg dro tilbake. Igjen og igjen. Hver gang med en påfølgende ubehagelig smerte, som på en eller annen merksnodig måte føltes litt riktig allikevel. Ikke minst for et rastløst hode som lenge hadde hatt lyst til å trene. Gjennom våren og tidlig sommer gikk jeg fast et par ganger i uken. Da midtsommeren kom økte jeg dosen. Det ble yoga nesten hver eneste dag. Enten i studioet eller hjemme. Så langt det lot seg gjøre. Og med økt intensitet forsvant disse enorme smertene jeg har hatt i kroppen de siste årene. Energien har også kommet snikende tilbake. Det er dager som fremdeles er dårlige, men ikke sånn som det pleide å være. Noe skjedde.

Sensommeren i trange bukser, og en mørkegrønn yogamatte. Jeg tror jeg har funnet stedet der jeg skal være. Jeg kjenner at selv med tunge støvler, så klarer jeg å ta meg frem mot det positive. 2015 er det året der jeg har lært så innmari mye. Nettopp på grunn av alt som ikke skjedde. Tid til å kjempe. Tid til å tenke. Pausen mellom slagene. Det sies at det er der musikken blir til.

Høsten kom med mye stillhet. Styrke. Smil og glede. Og noen mennesker, som jeg egentlig ikke kjenner, men som allikevel betyr så utrolig mye for dagene mine. Høsten var lang i det gamle året, og ganske varm. Sånn for høsten å være. Mørket var heller ikke så truende. Kanskje fordi fokuset har ligget i rutinene. Skole, jobb, og Yogarommet.

Det blir aldri mørkt for den som bærer med seg lyset.

Jeg kan nesten ikke tro hvor fort dagene gikk da julen var i siktet. Det må ha gått i ett, for jeg husker ikke noe annet enn at jeg gjorde noe hele tiden. Men jeg husker takknemligheten jeg bar med meg, og Hun jeg delte den med. Det ble ett av de fineste øyeblikkene. Jeg har lagt det varmt i hjertet som et minne.

Julen feiret jeg hjemme med familien på Østlandet. Sånn som jeg har gjort det hver eneste jul i de trettitre andre årene mine. Det var fint, men det er også godt å være tilbake i byen. Tilbake til det kjente. Tilbake til tankene, til stillheten og disse dagene som jeg har skapt til mine. Gjennom hele desember så jeg frem til den dagen i det nye året, da jeg igjen skulle rulle ut yogamatten sammen med læreren min.

I dag var den dagen. Ute er det kaldt, og kveld, og jeg tenker tilbake på de åtte månedene jeg hadde i 2015. Reisen det har vært, og hvor mye jeg har lært meg selv å lære. 2016 er her, med trehundre og sekstiseks nye muligheter for å føle det samme. Jeg gleder meg spinnvilt til dette. Jeg er så spent på hvor veiene skal føre. 2016. Kom med det! Så jeg i januar 2017 kan fortelle historien om alt det fantastiske som skjedde. Om alle jeg møtte. Om alt jeg lærte.

Tankerangling

Jeg har vært glad. Jeg har følt meg sånn passe. Jeg har kjent håpløsheten
rasere hjertet. Ganske ofte.
Jeg har kjent hvordan såre muskler kan krangle med hverandre. I krampe
etter krampe.

Jeg har vært mitt aller sterkeste.

Det har vært kvelder, og øyeblikk, som jeg skulle ønske at jeg kunne få tilbake.
Kjent dulten i ryggen, som var akkurat den jeg trengte. Jeg har flettet fingrene rundt den varmeste nakke. Og strukket meg lengre enn det jeg trodde jeg kunne.

Det har vært dager da alt jeg ønsket var å takke, og noen dager da jeg gjorde akkurat det. Takknemlighetens styrke.

Jeg har vært alle stive tankers mønstre, og den som ikke tapte,
men lærte.

 

Jeg har funnet en fin rytme. Yogastudioet. Å gå inn der er nesten som å dra over seg en varm dyne når dagen er hustrig og lei. Mykt for sinnet. Beroligende. Det er syv måneder siden jeg startet. I begynnelsen, mer sporadisk. De siste månedene, ganske så ofte. Noen dager føles som om jeg har vært der for alltid, andre dager som om jeg nettopp har begynt. I det lange løpet er det vel det siste som er mest gjeldende. Og sånn vil det være. Lenge. Men jeg føler jeg har fått på plass en god praksis.

Jeg er veldig fascinert over hvor forskjellig kropp og sinn føles fra en dag til en annen. Og hvor oppmerksom jeg har blitt på det. Yogamatten er det perfekte speilet, og stillingene setter et avtrykk som ikke lyver. Det føles mye! Det som gikk så fint i går, er et lite mareritt i dag. Stille vann blir fort bølgehav. Avstanden mellom god innsats og viljens krampetrekninger er hårfin, og flest finnes det av følelsene om at fremover, det går det ikke. Jeg liker det.

Pust.

For fremover går det. Fremover. Bortover. Innover.

Klokere.

Jeg har erfart gjennom livet at jeg kan ikke gjøre så mye mer enn mitt beste. Det tok så mange år før jeg forstod dette. Ting var en stund fryktelig slitsomme. Det stjal mye krefter, det å skulle prestere bedre, og mer, enn det jeg klarte. Men jeg har lært. Så jeg møter stillingene med min fulle tilstedeværelse, med ydmykhet og vissheten om at jeg gjør så godt jeg kan. For min egen del, for jeg trenger ikke lenger å løpe fortere enn noen andre.

Om igjen, og om igjen. Som for aller første gang. Pust.

Håpløsheten i tankene. Hvorfor gidde? Jeg kommer nok til å gi opp dette på samme måte som alt annet jeg gir meg hen til. Hva er annerledes denne gangen? Hvorfor finner jeg aldri et sted der jeg hører hjemme? Leter jeg etter noe som ikke fins …?

Torsdag kveld skjedde noe fint. Noen tok et bilde. Jeg hadde gjort yoga på Yogarommet, vært en tur på kafé og kommet meg hjem. Og selvfølgelig, i god stil, ruller jeg ut matten for å praktisere litt mer før dagen er omme. Det er en av de sjeldne gangene da jeg har noe mer levende enn en vegg som kan støtte meg i de mer kompliserte stillingene, så jeg benytter meg av det. Av alle stillinger jeg har prøvd meg på hittil, og av all frykt jeg har måtte riste av meg, for i det hele tatt klare å prøve, så er det én stilling som har plaget meg veldig. Dronningen. Støttet skulderstående. Oj, som vi har kranglet. Det har vært ganger da jeg har brukt mer krefter på å skjule frykten min enn på å faktisk gjøre stillingen. Et aspeløv i vinden. I forrige uke sluttet jeg å skjelve. I går fikk jeg se resultatet.

Pust.

For første gang på syv måneder ser jeg meg selv gjøre yoga. Utenfra. Jeg ble forundret. Så annerledes enn jeg tenkte. Så rart det var. Og på samme tid så fint. Følelsen av håpløshet, og alle spørsmålene strøk på dør med det samme. Jeg nærmer meg sakte. Det er nok her jeg skal være.

DSC_0505

%d bloggers like this: