Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Anne Grete Preus’

Jeg skulle bare på konsert denne kvelden.

Dagen hadde vært lang, sånn som dagene mine ofte er. Den startet i det varme bakeriet. Det er rart hvordan bakeriet føles lunere, og lukter enda litt mykere av alt det søte, nå som høsten er mektig og vinteren er nær. Jeg rakk å gjøre yoga, og jeg kjøpslo med tiden. Vi ble enige om sytten tomme minutter med gulrotkake og kaffe. Sånn lar sinnet seg pleie. Så åpnet dørene.

Det er alltid litt rart. Å gå på konserter alene. Jeg har god trening nå, men disse tankene kommer snikende. Jeg ser meg rundt i rommet, og det er bekreftende lite av sånne som meg. Jeg rister det av meg. Hvis ikke jeg bryr meg, så gjør vel heller ingen andre det? Jeg stiller meg opp midt på gulvet, der ingen andre står. På min måte. Jeg prøver å telle på fingrene. Alle disse konsertene, hvor mange er det? Fingrene strekker ikke til; heller ikke tærne, eller andre kroppsdeler som går an å telle. Jeg stoppet på førtien, uten at jeg vet om det kan stemme. Menneskene blir flere og de kommer tettere. Fiklende. Skrålende. Rødvin og meninger. Det er mye jeg må høre. Selv om jeg egentlig ikke gjør det. Gulvet fylles til randen. Det dulter i ryggen og det er krevende, for den som styrer det tålmodige. Jeg presses ut til den ene siden. Jeg innrømmer det. Jeg er ufattelig svak for spisse albuer. Jeg lar de vinne, gang på gang, men scenen står fremdeles trygt i øynene mine. Så kommer Anne Grete, og jeg slutter å puste.

I hvert fall for et lite øyeblikk. Så gir jeg deg smilet, og en usynlig tåre som også har lyst til å hilse.

Tre hundre og fem og seksti doser dagslys kan bare settes, én og én.

Du synger meg hele bloggen. Du synger meg alle dagene i året, livet, og alt som skal komme. Du ror meg over, fester kjærligheten til blikket, og spør meg om hvem som lærer fuglene å synge. Du gir meg ditt ønske, og kraften fra en sommerfugls vinge. Du svarer ditt sterkeste, når jeg spør deg om hvordan du har det …

Jeg kjenner ydmykheten renne som en stri elv fra toppen av hodet, ned, gjennom brystet, der den forgrener seg videre ut i armene, og hendene. Det strømmer ut i fingertuppene, og hele veien tilbake, ned, og forbi kaken i magen, før elva stuper ut i fossefallet, og lander et sted i føttene, og stilner, under fotsålene. Jeg er forundret over at jeg klarer å stå så stille i dette følelsesbruset, så lenge. Jeg møter deg i øynene. Du begynner å lese diktet …

Jeg forstår ikke hva som skjer, men leppene mine går synkront med dine. Alt er mektig. En hallusinasjon eller en forelskelse. Stemmen din er så rolig. Det er mange konserter siden jeg hørte deg sånn. Jeg tror jeg har blitt gammel. Eller svak. Myk, eller skjør. Eller kanskje jeg har blitt så sterk at jeg kan gi rom til alt mitt svakeste. Jeg kjenner at jeg igjen har lyst til å grine, og ved nest siste strofe forstår jeg det som skjer.

«Mea Maxima Culpa». Jens Bjørneboe. Jeg kjente Han lenge før jeg kjente Deg. Jeg møtte deg i dette diktet. Diktet som ledet meg til Fullmåne. Diktet som gjør at jeg står akkurat her, akkurat nå. Begynnelsen på eventyret. Det legger seg en iskald bris over ryggen, nakken og armene mine.

Jeg har lyst til å skrike takknemligheten ut. Skrike så høyt at lydbølgene for all tid setter sine spor i ditt dypeste. Men jeg gjør det ikke. Selvfølgelig gjør jeg ikke det. Jeg er ikke sånn. Jeg smiler tilbake, og så er tiden vår omme. 

H.

14393387_10157692775870192_138048612_o

Mea Maxima Culpa

av Jens Bjørneboe

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
«Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?»
Hvem er et menneske som ikke vet
At han bør frykte all rettferdighet?

Det er min sum av alt hva jeg har sett:
Jeg håper Gud lar nåde gå for rett!
Jeg håper Gud i himmelen vil si:
Rettferdigheten, barn, den glemmer vi.

Spør meg om “skyld”! Det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord!
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva en har syndet, har vi alle gjort!’

Vi har sett uskyld, og vi skjendet den.
Vår egen store skyld er alt vi har igjen.
Vi har sett skjendsler, og vi lot dem skje.
Ti det var skjendsler alt vi kunne se!

Vi har lidt urett. Vi begikk den selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen av blod.

I våre hjerter der er loven lagt.
Og hver en tøddel av den står ved makt.
Alt står som onde bilder fra en rus:
Av jorden har vi gjort et slaktehus!

Akk, vi må bøye oss i skam og si:
Rettferdigheten, Gud, den frykter vi!
Hvem er et menneske som ikke vet:
Vi trenger nåde og barmhjertighet!

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
Hvem er et menneske, og ikke skyldbevisst?

Read Full Post »

Det har blitt lite blågging i det siste.
Egentlig har det blitt lite skriving generelt. Jeg er i en mektig fase av livet der det meste ikke trenger ord; enda mindre trenger det å bli snakket om. Jeg vet ikke engang om dette fenomenet kalles skrivesperre, eller om det er noe helt annet.

Jeg lever mye. Den ene historien etter den andre smyger seg rundt med blodet i årene, og alle møter de hverandre i døren inn til rommene i hjertet. I noen øyeblikk virker det litt trangt der i døråpningen, men en etter en finner de plassen der de hører hjemme. I kveld har jeg lyst til å sette en av dørene litt på gløtt; den døren som slår utover; mot verden; mot dalen; mot eventyret. Her jeg fremdeles sitter. Omringet av det fine.
Vet du, at hjertet består av fire hule rom?

For det var en gang …
Sånn begynner jo alle eventyr, og det var en gang for meg også, og det er lenge siden jeg kom hit til Rosendal for aller første gang. Siden har jeg kommet tilbake, og kommet tilbake. I år har turen blitt til turene, og kanskje rekker jeg en til før høsten tenner, og slukker sine flammer. Etter det kan ingenting bli det samme igjen. Det vet alle. Det sørger vinteren for.

Denne sommeren har vært et stort eventyr. Kanskje kan det ha noe med at kroppen min ikke lengre hindrer meg i å gjøre akkurat det jeg har lyst til å gjøre. I hvert fall virker det som om alt er på vei til å bli så mye bedre enn på veldig lenge. Sinnet har sprengt grenser som jeg, som enkelt menneske, ikke trodde jeg kunne klare. Jeg tror dette samarbeidet mellom kropp og sjel gjør at det absolutte er mulig.

I går var jeg på konserten til Anne Grete Preus. Det er liksom den som driver meg hit, år etter år, men som ikke lenger er det mest nødvendige for å komme. Hva som egentlig er det mest nødvendige er vel heller ikke så nødvendig lenger; mer har dette blitt en del av mitt vesen. Det var uansett sånn det begynte, og i går var det konsert. Det bygget seg fint opp med en rolig tur rundt i slottshagen; sitte helt stille. Tenke på hvor mye ingenting kan være. Lette regndråper som hilste vennlig; fortalte at nå har høsten kommet, til min store glede. I porten satt Reidar og gav meg billetten; som han har gjort i elleve somre før denne. I går sa han:
– Det er Hanne ikke sant?
Jeg kjente at hele kroppen smilte, og jeg trengte ikke si noe. Bare blunke med øyet; jeg grep billetten, og fikk smilet mitt i retur som en glødende gave. Da Anne Grete sang meg fjorårets blågg fra eventyret, om at kjærligheten er et sted å feste blikket – som første sang – tenkte jeg med meg selv: I denne sommeren har jeg opplevd alt; hvis tiden stanser nå så er det på det rette stedet. Jeg trenger ikke mer.

Og tiden den stanset. I halvannen time stod den helt stille, og Anne Grete sang, og fortalte. Kanskje er mine øyne også nye, men noe er forandret. Hun bærer en ro; åpen og nær, trygg og bedre enn noen gang. Jeg så henne på stor scene I Fredrikstad for en måned siden. Det var magisk. Dette var mer. Jeg tror nok Goethe har rett, Anne Grete; sjelen er for stor for livet …

Så jeg reiste meg fra stolen da konserten var omme, gikk ut døren, ut av rommet og ut; i livet. Lamslått av alt dette vakre som omgir meg her kikket jeg opp på to flaggermus; det så ut som de lekte. Med hodet mitt lent tilbake; der det så ofte har vært dette siste året; ansiktet mot himmelen; i tankene.
– Jeg skulle ønske at jeg også kunne fly. Så jeg fløy meg avgårde.

Men selv superhelter kan ikke fly på tom mage.

I dag fikk jeg med meg mesteparten av frokosten.
Jeg har aldri sett så mye folk her på gården … Heldigvis har jeg en helt egen evne til å koble dem vekk, forlate stedet selv om jeg er til stede, og frokosten varte plutselig lenge. Jeg hadde med meg boka mi; lot rare blikk forbli rare, og kjente hvordan jeg fylte kroppen med alt den trengte før turen opp på fjellet. Proteiner, skive med tonnevis av smør, hjemmelaget rabarbrasyltetøy, kaffe, og en god dose ro. I dag varte frokosten langt over en time. Her finnes tid i massevis til akkurat det.

Jeg hadde peilet ut turen min allerede på dagen i går. Sneket litt rundt oppe i dalen. Jeg visste hvor jeg skulle gå, og hvor jeg ville ende. Jeg visste ikke hva jeg hadde i vente. Jeg endte med en vandring i fjellsidene som knyttet seg i magen. Jeg har klatret i steinrøyser, dinglet i vaier og plankebiter som var boltet i fjellet til hjelp for sånne som meg. Tre ganger krysset jeg en hengebro; følelsene hadde en mening hver gang. Sekken var dårlig pakket. Jeg hadde det jeg trengte for turen i seg selv, men om noe skulle hende … Været i Hardanger er på grensen til det hormonelle. Jeg hadde med det aller viktigste; en tørr trøye. Siden jeg planlegger å bli barfotløper var utvalget sko med på turen heller tynt også. De jeg hadde tatt med var glatte. Asfaltsåle. Hverken sko, eller sokker dekket anklene mine, så lyng, stein, kvist og gjørme hilste dem velkommen til fjells på sin kjærlige måte. I tillegg var det generelt bratt. Det var tungt for en kropp som har ligget nede så lenge. Stiene var heller ikke T merket, så hver hundre meter måtte jeg stoppe. Forsikre meg om at, ja, dette ligner en sti. Jeg er på rett vei. Det ble mye speiding etter sti, og varder, men jeg fant frem! Bjørndal seter! Uansett hvordan turene mine blir, så er det noe eget med å nå toppen. Finne frem. I alt dette store. Før tankene kommer om at jeg faktisk må ned igjen. Nedturen!
Jeg anbefaler selvfølgelig turen på det sterkeste, men ikke nødvendigvis å gå den alene!

Det har gitt meg mange spennende opplevelser; det å være redd for så lite. Jeg har begynt å tenke litt annerledes på dette den siste tiden. Livet er ikke bare ytterpunktene; livet og døden. Det er jo alt det som er imellom også. Skadene; sorgene; sykdommene; alt som kan hindre meg i å bevege meg akkurat så fritt som hele meg behøver. Dette fysiske; levende. I dag var jeg faktisk litt redd av mitt eget overmot. Jeg var veldig forsiktig underveis, men neste gang jeg ser at turen byr på slike luftige sprang, så vil jeg kanskje snu. Komme tilbake; gå med noen, om ikke annet pakke litt bedre. Jeg er så liten, og i dag var fjellene uendelig store …  Jeg vil ikke feile igjen. Jeg kan ikke miste dette frie; dette som har blitt hele meg.

Som alle eventyr har også dette en ende. I morgen, etter frokost, skal livet på veien igjen. Ny retning; nye reiser. Noe er allerede planlagt. Skole, jobb og en tur til Italia; resten skal komme uten en tanke. Høsten er min beste tid; akkurat nå kan jeg ikke forstå hva det skal bety.

Jeg drømte en gang at jeg var i Rosendal. Inne. På konserten til Anne Grete. Hun spurte meg, ut av alle, hvilken sang jeg ville høre; hvis jeg kunne velge. Jeg fortalte henne om hvordan jeg ikke liker å ønske meg mer enn jeg har; at alt jeg hadde hørt var mer enn jeg trengte …. Men, la jeg til, hvis du spør henne hvordan hun har det, så svarer hun: – jeg har det sterkt

Jeg slutter eventyret mitt der det begynte, og siterer første vers av den siste sangen i går. Det er et år siden alt begynte. Forståelsen, tålmodigheten, og takknemlighetens styrke. Store er de som tar seg bryet, og orket, til å holde opp speilet mot ditt eget bilde. Kanskje den fineste reisen av dem alle er den som fører innover? Mot hjertet? Til de fire kamrene du skal fylle.

Når du spør henne hvordan hun har det,
svarer hun:
– jeg har det sterkt,
og du tenker: Hun er; hun ser …
Ansiktet hennes er rolig og sikkert
du ser hun har levd hemningsløse netter,
og milde dager til ende,
og du tenker; lav sol og høy himmel

~ Anne Grete Preus

IMG_20140816_104842 IMG_20140816_195442 IMG_20140816_200000

 

 

 

Read Full Post »

Det er rart hvordan livet tar og gir. I løpet av noen små dager har jeg hatt både årets store opptur, og nedtur. Den definitive nedturen var da jeg og Rossi hadde billetter til Anne Grete Preus sin konsert på Bergenfest. I godt tro, en time før, trappet vi opp til det vi trodde var en utekonsert, for så surt bli stående i plaskregnet, i kø, uten å få komme inn på konserten. Fullt. Teltkonsert. Fullt. Å ha festivalpass for å se en enkeltkonsert ble plutselig en dyr, gjennomvåt, og ganske så skuffende affære. Jeg har sett Anne Grete i overkant mange ganger, men jeg gledet meg til denne også, på samme måte som jeg alltid gleder meg til konsert med henne. Vi fikk med oss to sanger helt på slutten, og jeg fikk høre Oppenheimer fra tiden med Can Can som siste sang! Det rettet ikke opp skuffelsen, men det gjorde mye! Skuffende affærer og bråkete, rastløse dager kommer ofte med sterke mottiltak. Formen føles ok, men ønsket om stillhet er påtrengende, og ofte til stede. Hva er da bedre enn å dra til Rosendal? Igjen? -Ingenting faktisk. Så jeg dro. Reserverte et rom for en natt, og da jeg hadde sjekket inn hadde det allerede blitt til to netter. Dette stedet er vanedannende, akkurat som melkekakene de selger i kafeen, og det er akkurat så stille som jeg trenger det. Det store målet for turen denne gangen: Bestige Malmangernutens 890 meter over havet. DSC_0945 Det er tre år siden sist jeg var på toppen. Siden den gangen har jeg kikket opp på dette mektige fjellet med lengsel. Det har vært litt tungt å tenke tilbake på formen da jeg var der første gangen. Den gangen alt var løpende lett. Formen har ikke gjort det mulig å ta turen før. Mandag var alt annerledes. Eller. I nærheten av annerledes i hvert fall. Det kriblet i hele kroppen da fjellet kom til syne rett før jeg svingte inn til Rosendal sentrum. Alt stemte litt bedre. I hvert fall var følelsen om at jeg kunne greie det synlig et sted inni meg. Så jeg la i vei etter innsjekking. I god tro, og ved enda bedre mot. Ettermiddag, og med 26 grader i skyggen, og sol fra skyfri himmel. Alt var perfekt. Det ble knalltøft. Nuten er ikke en gåtur, det er en klatretur. Det ble mye pauser. Hofter og bein som egentlig ikke hadde lyst, men jeg bar oss avgårde, og til toppen kom jeg. Resten av opplevelsen sitter i kroppen. Kan liksom ikke beskrive den lille hverdagsseieren. Det som kanskje er det fineste med fjellturer langt unna byfjellene i Bergen, er den roen. Jeg gikk i nesten tre timer, og møtte ingen. Fjellet var mitt, akkurat sånn som jeg føler det. Malmangernuten er også så høy, at på et tidspunkt på stien oppover så stilner all lyd fra omverdenen. Det eneste som gir lyd fra seg er stillheten selv, naturen og nået. Vinden. Fluene. Fuglene. Alle hjelper de til med denne stille lyden. Lyden av noe som egentlig ikke er lyd, bare … Stille. Det eneste med å vandre i høyden er at jeg må ned igjen. Det er en kjedelig følelse. På mange måter. Nedtur. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne slippe turen ned igjen denne gangen, for det var kanskje enda mer vondt. Ned kom jeg, og jeg våknet, etter forholdene, temmelig livlig dagen etter. En ting er uansett sikkert. Jeg skal ikke opp igjen på en stund! I går kveld tok jeg turen innover grusveien til Myrdalsvatnet for kveldsbadings i regnet. I dag var det hjem igjen til byen. Jeg vet ikke helt hva jeg tenker akkurat nå. Det føles aldri riktig å dra når tiden står så befriende stille. Nuten DSC_0959

Read Full Post »

Read Full Post »

En ting er i hvert fall helt sikket. Å reise på tur alene er veldig lærerikt!

IMG_20130721_232006

Dagene her i Rosendal forsvinner lenge før jeg har fått satt hodet i Rosendal modus. I år klarte jeg ikke motarbeide den fristelsen som alltid trenger seg på om å bli en dag lenger enn planlagt, så jeg blir en dag lenger enn planlagt. Det var plass til meg, solen steiker fra knallblå himmel, nesa er lett rød og rommet jeg har fått denne gangen har en helt egen ro. Ingen grunn til å reise hjem med andre ord. Turens egentlige mål, konserten på fredag, var vakker som den alltid er. Med dette blikkfanget som bader i glødende kveldsol, gjorde stemningen ekstra spesiell i år og jeg fikk høre tittelsporet fra Anne Gretes kommende plate. Det var veldig fint. Det er sjelden at været stråler så vennlig som det gjør akkurat nå, og jeg tenker at for hvert år jeg er her kjenner jeg mer og mer at det ikke er konserten som er høydepunktet lenger. Ikke det at Anne Grete ikke kommer til å forbli en favoritt resten av livet, men det har liksom blitt min lille greie her nede. På tross av konserten. Jeg begynner å kjenne hele stedet på kroppen. Ikke minst kjenner jeg stedene å gå på tur. Enten jeg vil opp på en fjelltopp, en rolig tur rundt fossen eller bare opp til fjellvannet for å bade. Jeg tror det har sneket seg på meg at dette har blitt mitt feriested. Siden jeg ble syk for ett år siden må jeg roe hodet veldig med turgåingen, men jeg tok allikevel turen opp til Myrdalsvatnet i går, og jeg angrer ikke, selv om jeg ble stiv og litt trøtt. Det ble en mil i beina og all trening er god trening. En ting er i hvert fall sikkert og det er at turen i år var bedre enn den staheten tok i fjor! Jeg husker knapt at jeg var der, så medtatt var jeg da.

Jeg lærer masse av å være på tur alene!
IMG_20130721_144400Så langt har jeg lært at Norge, og spesielt Vestlandet, på en solskinnsdag, minner veldig om Italia. Selv om forskjellene er at spekepølsene er laget av sau, vin er byttet med eplemost, og oliven/vindrue-lundene er setre, steingjerder og skigarder her. Ellers er stemningen og følelsen den samme. Og begge deler gjør meg godt. Både det norske Italia og det italienske Norge.
På turen innover dalen, under steikende sommersol, lærte jeg også at ku lukter, nettopp, ku, at hest lukter gamp, og at sau lukter … Noe mykt og ullent. Nesten litt godt. Jeg innså jeg at øl er et språk vi liker best, og tør å stole på, mens nye, og tvers igjennom ekte, vennskapsbånd kan knyttes med en neve tørt gress.
I rommet med verdens mest harmoniske frokost har jeg lært at familier med barn på ferietur har et høyt støynivå og dårlig tid, uansett hvor stille tiden står rundt dem. De kommer aldri til å oppleve at på noen steder står tiden deilig stille, for det har de det for travelt til å se, og det er jo litt trist. Selv om de aldri får vite. Hverken opplevelsen eller tankene mine.
På lørdag, da jeg kom, lærte jeg at solkrem i den mest populære butikken koster 60 kroner mer for flasken, enn i butikken som ligger 5 minutter i retningen mot strømmen. Ikke at jeg kjøpte solkrem uansett fordi all butikk-solkrem forstyrrer hele hormonsystemet og blokker all opptak av vitamin D fra solen, men jeg hadde glemt min tube hjemme og da måtte jeg prøve lykken for å se om de faktisk hadde et alternativ til sånne som meg. Det hadde de selvfølgelig ikke, så da blir det heller skygge enn dårlig solkrem.
Inne på konserten lørdag kveld lærte jeg at mennesker får en enorm trang til å kremte hvis et rom blir helt stille, eller, for å unngå å kremte inne i stillheten, begynner å fikle med en dropseske for å unngå akkurat det. Å kremte. Det ville vært pinlig.
På min solnedgangstur opp til «Ja-benken» her i Rosendal hage lærte jeg, i går kveld, at pinnsvin er nesten helt døve. Så hvis du ser IMG_20130721_230102et på stien, kommende mot deg, så er det bare å sette seg stille ned, ikke røre en finger, og Ludvik vil trampe deg på foten. For det gjorde nemlig Ludvik, og da lærte jeg også å motkjempe trangen for å klappe et pinnsvin, som ser veldig innbydende mykt ut.
Så har jeg lært en ting som i hvert fall er helt sikkert, og det er at mandag er mandag. Uansett hvor du befinner deg. Her er malere, snekkere og traktorkjørere i full gang med ukens vedlikehold, mens jeg rusler ferielat rundt. Nå og da piper det en ryggealarm fra varelevering og posten må visstnok frem.
Jeg har også, lærerikt, fått kjenne på den ubehagelige følelsen av å glemme hårbørsten hjemme. Jeg har omtrentlig 75 centimeter med hår, det var lørdag, og alle butikker som kan ha en hårbørste hadde lørdagsstengt, unntatt dagligvarene, som sluttet å selge hårbørster som standardsortiment en gang på 80-tallet. Den gangen da butikkene hadde alt vi trengte, men som vi sjelden trengte å kjøpe, fordi selvfølgelig husket vi hårbørsten på tur. Jeg kjente panikken spre seg i tankene om varme dager og tursekk, og hårball, men den siste butikken jeg leitet i bar fremdeles preg av kjøpmannen på hjørnet. Det ble redningen. Jeg klarte å få med meg alle de forskjellige laderne til elektronikken min da.

Etter konserten, sittende, i stillheten av egne tanker, i hagen, lærte jeg at Anne Grete har hvit dressjakke, sånn som jeg, og at vi har nesten like briller. Så gav hun meg et gjenkjennende «Hei» der jeg satt. Kanskje ikke så rart med et ti år langt forhold bak oss i akkurat denne hagen. Med det har jeg lært mer enn nok til at jeg skal komme tilbake for nye opplevelser til neste år også. For en vis kvinne nynnet meg nylig en hardtslående tanke.
At kjærlighet, er et sted å feste blikket …

IMG_20130723_205519

IMG_20130721_233243IMG_20130721_232330IMG_20130722_152744IMG_20130722_222453

Read Full Post »

%d bloggers like this: